Våre troshelter: Hans Hut

Jeg fortsetter her min serie om viktige trosvitner fra kirkehistorien. Denne gangen skriver jeg om Hans Hut, en av lederne for anabaptistene.

Martyrdøden til Johan Hus hadde skapt det motsatte av hva hans motstandere hadde ønsket seg: Unge studenter som hadde oppholdt seg ved universitetet i Praha, og som var kjent med skriftene til Hus, var blitt vakt og søkte dit hvor Guds ord ble forkynt. De katolske prestene og myndighetene advarte studentene og andre mot å gå å høre evangelisk forkynnelse, og prøvde å hindre dem.

En av de som forkynte Guds ord på denne tiden var Hans Hut. I fire år reiste han rundt og forkynte Guds ord og spredte de reformatoriske skriftene. Hans distrikt var mest Thüringen, Franken og Sachsen. Flere ganger reiste han til Wittenberg og søkte hjelp i lærespørsmål, uten å komme til klarhet. Han søkte svar på spørsmål vedrørende dåpen, hva Guds ord lærte om forsamlingen og om Jesu gjenkomst.

- Vis meg Guds klare ord om barnedåpen, sa han.
Men han fikk ikke noe svar. Flere av Luthers tilhengere skuffet ham ved sitt verdslige liv.
Han gikk blant annet til presten sin og ba denne bevise for ham fra Den Hellige Skrift at barnedåpen var nødvendig for små barns frelse, men presten kunne ikke peke på et sted i Bibelen, hvor det står om barnedåp. Hut nektet derfor å døpe sitt barn.

På denne tiden brøt den såkalte Bondekrigen ut. Hut hørte bondehærens glødende taler, Münzer, men talen hans tiltalte ikke Hans Hut.

I pinsen 1526 lar Hans Hut seg døpe av Hans Denck på bekjennelse av sin tro, Selve dåpen skjedde i Heiligkreuztor. Hut var som et nytt menneske etter dåpen, og han legger på ny ut på sine reiser. Overalt hvor han kom forkynte han Guds ord, og alle som kom til tro på Jesus, ble døpt. Han gikk også skarpt ut mot bondeoppstanden og Münzers lære.

Blodbadet i Salzburg

I Salzburg bryter det ut vekkelse og mange blir frelst. Men motstanden øker også. To av Hut sine medarbeidere, Lukarius Kellermann og Joachim Mertz er redskapene for denne vekkelsen. 27. oktober 1527 ble de sperret inne i et hus, sammen med 37 medtroende, som så ble satt i brann. Alle omkom i flammene. De troende døpte som var sluppet unna forfølgelsen fortsatte sine møter bak lukkede dører på avsidesliggende gårder og i hus i utkanten av byene. I ly av natten snek folk seg ubemerket inn på disse stedene for å lytte til forkynnelsen av Guds ord. Når Hut var tilstede var det som om ild falt på menneskenes hjerter som lyttet til hans ord. Han talte ofte om endetiden og den siste dom.

I Roburg, Nürnberg, Ansbach og Würzburg bryter det vekkelser løs. Dette vekker sterke reaksjoner hos kirkelederne og de melder så fra til myndighetene, og forfølgelsene settes i gang. De blodige forfølgelsene til tross, døperbevegelsen ser ikke ut til å la seg stoppe.

Vekkelsene fortsetter

Hans Hut og hans nære medarbeidere kjenner en sterk trang etter å forkynne Guds ord. Og folk fortsetter å strømme til deres møter. Følgen av denne virksomheten er nye forfølgelser. Skarprettens øks nådde knapt å bli tørr før nye martyrer fra de kristne forsamlingene ble ført fram for å dø. Heller ikke ilden på martyrbålene rakk å brenne ut, før nye ofre ble bundet til pelen. På marken ved Bramberg ble fem troende døpte ført til martyrbålet den 30. januar 1528. En ble halshugget. Forfølgelsen varte til langt ut i 1551. Anklagene mot døperne ble kunngjort og lest opp i kirkene.
I denne tiden skrev Hans Hut flere salmer, som aktivt ble brukt under vekkelsen. En av de mest kjente har tittelen: ”Dank sagen wir dir, Herr der Ehren.” ”Vi takker Deg, Du ærens Konge.” Tidlig i 1526 viker han i Østerrike og i de kommende to år stod han som vekkelsens fanebærer. I Wien ble 50 troende døpt.

Grusom død

For tredje gang dro Hut til Augsburg. I september blir han så grepet og kastet i fengsel. Det skjer i 1527. Han må igjennom grusomme forhør. Fra hans bekjennelser for inkvisisjonen heter det: ”Hut sier at barnedåpen ikke er etter Guds ord. Den er ikke befalt av Gud, derfor betyr den ingen ting. Bare når dåpen er knyttet til troen er den en dåp etter Guds ord. Derfor må en synder bekjenne for Gud og vise anger. På denne måte blir alle kunstige, åndelige seremonier overflødige.” Videre slår han fast at dåpen forplikter den døpte. Og Kristi forsamling består kun av troende, døpte kristne.

Når Hut blir avkrevd svar, er det en frimodig og modig mann som svarer. Ved slutten av forhøret sa han at han var rede til å bli stilt for Herrens dom og gjentok at Guds rike var et åndelig rike. Han ventet på Herrens gjenkomst med tålmodighet. Kristus var sann Gud og sant menneske. Kristne skal ikke forfølge hverandre.

Tre ganger ble Hut spent på pinebenken. Han ble behandlet så grusomt at han til slutt ble liggende som livløs. Bødlene la den livløse kroppen på et halmleie og satte det i brann, og Hut omkom. I kjølvannet av Hans Hut’s martyrdød, kom mange til tro på Jesus, og mange ble døpt. I april 1528 bryter soldater seg inn på et møte, og tar med seg over 100 troende døpte. De lenket dem sammen og fører dem bort. Menighetsforstanderen ble dømt til døden, de andre fikk harde og langvarige straffer. Alt på grunn av troen på Jesus!

Tegningen viser Hans Hut.