Hva vet du om Nakuru? Frem til i går visste jeg absolutt ingenting! Nakuru er altså Kenya's fjerde største by, og hovedstad i Rift Vally provinsen. Rift Vally husker jeg igjen fra fjernsynets barndom, da de sendte de interessante programmene til den fremragende dyrefotografen Sverre M. Fjeldstad. I Nakuru bor det noen kenyanere som i flere år har bedt for Norge, regelmessig i flere år! I enkelte perioder dag og natt. De har fastet og bedt om vekkelse. Tenk det - i denne byen fant Herren noen Han kunne betro en forbønnens tjeneste, noen Han kunne dele sitt hjerte med. Han la vårt kjære fedreland på disse kenyanernes hjerte, og ba dem være trofast med å be for oss. Nylig var noen av dem i Norge med et profetisk budskap om at Norge står foran en besøkelsestid. Jeg kjenner at tårene kommer når jeg leser slikt. Tårer fordi ukjente mennesker i et land så langt borte fra oss, faster og ber om vekkelse for det landet jeg er så glad i. Tårer fordi Gud bryr seg så mye om oss, at Han kaller forbedere i en annen nasjon, på et annet kontinent. Og tårer fordi vi er i en så alvorlig åndelig situasjon, at det er behov for flere enn nordmenn som må be. La oss takke og be for disse kenyanerne. La oss be om at Gud rikelig velsigner dem tilbake. La oss be om at de er utholdende og fortsetter og be, og la oss takke Gud for at Han fortsatt har store planer for Norge. Bildet viser en del av Rift Valley.
Og lese slikt gjør inntrykk! En gang i tiden lå mennesker i Norge på sine knær og ba for misjonærene i fremmede land. Nå ber disse menneskene for oss. Den ilden som en gang brandt i Norske byer og ut gjennom bygdene er nesten slukket.
SvarSlettDet utkjempes et åndelig slag i Norge. Og noen ganger spør jeg meg om Nasjonen alt kan være tapt for Gud, og at kampen i økende grad vil stå mellom den norske stat og et stadig minkende antall kristne. "Kristendommen" har nok fremdeles mange "brohoder" og en viss "infrastruktur", men den har mistet nesten all sin påvirkningskraft.
Det er rart å tenke på, men det eneste åndskampen i bunn og grunn dreier seg om er å få påvirket menneskers tankeliv, og kun dette. Det vil si en kamp om å få påvirke mine egne personlige tanker, og gjennom dette mine holdninger og meninger.
Fiendens fremgang i Norge i dag bygger praktiskt talt altid på at folk gjør sine egne følelser til "sannhetsreferanser". Og de som ønsker å utrydde kristendommen spiller systematisk på dette. For det er så utrolig mye lettere å påvirke følelser enn fornuften. Og når de har greid å påvirke våre følelser, så går resten dessverre så altfor ofte av seg selv. Da kan de bare si "Gud kan da umulig ha sagt". "Nei, selvfølgelig ikke" sier mange da. "Gud kan selvsagt ikke ha ment dette".
Vi trenger i sannhet forbedere.
Og mest av alt trenger vi bønnemennesker som ikke er bundet av verdslige ting som svekker deres åndskraft. Jeg tror det er bare slike som kan redde kristendommens tilstedeværelse i Norge. De som er igjen av slike er antagelig de siste virkelige åndelige støttepunktene Gud har. De vet det kanskje ikke bestandig selv, men på mange måter opplever jeg at mitt eget liv vitner om dette.