Å komme hjem

Så er vi hjemme igjen etter noen flotte dager i vakre Romsdalen. Også denne gangen fikk jeg anledningen til å kjøre veien om Liabygda, som ligger ved Isfjorden, og inn i Vengedalen. Dette er en av de aller vakreste fjellveiene jeg kjenner. I år gikk jeg ikke opp Litlefjellet. Jeg blir så fort andpusten pga problemene med hjerterytmen, men jeg satte meg på en stein sammen med hunden vår, Poirot, og så rett opp på Store Vengetind (1852m) og bare nøt stillheten. Det var en gudstjeneste i seg selv, og absolutt å anbefale en solrik sommerdag som den vi fikk. I mens gikk min sønn sammen med min datters kjæreste opp på Litlefjellet, mens min datter ventet ved bilen vår. Det ble en kjempefin tur for oss fire. En av dagene var jeg sammen med min datter og hennes kjæreste på handletur i Molde. Mens jeg satt på en krakk utenfor Molde rådhus, kom jeg til å tenke på en av bloggens lesere, som bor i Molde. Vi har aldri møtt hverandre, men jeg satt der og håpet på et aldri så lite under. Men ikke visste jeg hvor han bodde, eller hvordan han så ut. Jeg kjente bare hans navn. Jeg reiste meg og gikk med til brygga, og da jeg snudde meg for å gå opp i byen igjen, kom en mann i mot meg og spurte om jeg ikke het Bjørn Olav? Så viste det seg at det var mannen jeg hadde tenkt på, og som jeg som inderlig hadde håpet å få treffe! Tilfeldig? Nei, tilfeldigheter har jeg for lengst sluttet å tro på. Jeg kaller disse øyeblikkene "guddommelige sammentreff". Det var en oppmuntring for meg å treffe denne mannen. Vi fikk en god samtale sammen. Nå ser jeg hans ansikt når jeg husker ham i mine bønner.

Men selv om det var godt å få noen dager hos familien i Romsdalen, er det aller best å få komme hjem til seg selv. Jeg er en veldig hjemmekjær person, og trives veldig godt i huset vårt. Det gjør også vår Soft Coated Irish Wheaton Terrier, som nå er blitt fem og en halv måned gammel. Den bærer det flotte navnet: Revhibakkens Poirot! Etter å luktet seg igjennom hele huset, sluknet den helt, da den fant madrassen sin i buret sitt. Da jeg så ham sove, kom jeg til å tenke på sangen:

Som når et barn kommer hjem om kvelden, blir møtt av en vennlig favn, slik var det for meg å komme til Gud, jeg kjente at der hørte jeg hjemme. Det var en plass i Guds store rom, en plass som ventet har for meg. Og jeg kjente: Her er jeg hjemme, jeg vil være et barn i Guds hjem.

Slik ble jeg tatt i mot av Gud: Jeg ble ønsket velkommen i Hans favn. Og mang en gang, kryper jeg opp på Herrens fang, og legger meg inn til Hans bryst. Særlig på de tunge dagene. De dagene da Han også for meg, slik det ble det for Emil Gustafson, må kalles Underlig. Jeg har noen slike dager nå - da vi igjen må se at noen av våre aller nærmeste er blitt så syk igjen, og jeg selv kjemper med legemlig svakhet. Men Herren er der, og hjemme hos Gud er det alltid hvile og få. Hos Ham er det alltid plass for de trette, og de som ingen styrke har.

Dagens bilde viser Vengetindene til venstre, Litlefjellet i midten og i forkant og så Romsdalshorn.