Kristusliv midt i vår egen skrøpelighet

Jeg holder på å lese 2.Korinterbrev enda en gang. Det som kanskje er det mest personlige brevet apostelen Paulus skrev. Hvor vi kommer ham nærmest. Han fremstår så gjennomsiktig, så bunnløs ærlig. Han viser oss sin angst, sin smerte, sine kamper. Vi kjenner oss igjen. Gårsdagen var for meg en ny dag med stor legemlig skrøpelighet. Selv om været har skiftet, og det ikke lenger er så veldig varmt, ble jeg sittende i hagen, slik jeg ofte gjør disse dager. Det er det jeg orker, når den legemlige skrøpeligheten er som nå. Men heldigvis er ikke alle dagene slike. Det er dager da kreftene vender tilbake, og jeg kan gjøre mer ut av dagene. Skjønt hva er det vi egentlig får ut av dagene når de bare er fulle av aktiviteter og krav? Når vi kommer hjem til himmelen, og ser alt fra Guds perspektiv, så vil vi også se at disse dagene, da vi er satt ut av spill, kanskje var de dagene som betydde mest for ens liv. For det er sant at Gud gjør mer bak ryggen din, enn foran øynene dine!

Det jeg leste i går var det Paulus skriver om sin egen kropp, om skatten i leirkrukken, og jeg leste det hele i sammenheng, uten å bry meg om selve kapitelinndelingen. Som du sikkert vet finnes jo ikke inndelingen av Bibelen i kapitler og vers i håndskriftene til Det nye testamente. Kapitelinndelingen kom først på begynnelsen av 1200-tallet, versinndelingen er fra ca 1550. Så derfor leste jeg denne gangen sammenhengende det apostelen skriver om nettopp dette tema.

"Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være av Gud og ikke fra oss selv. Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er alltid rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått i hjel. Vi bærer alltid Jesu død med oss i vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig i den. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal bli synlig i vår dødelige kropp. Slik er døden virksom i oss, men livet i dere. Vi har den samme troens Ånd som det står skrevet om: Jeg trodde, derfor talte jeg. Også vi tror, og derfor taler vi. For vi vet at han som reiste opp Herren Jesus, han skal også reise oss opp sammen med ham og føre oss fram sammen med dere. Men alt skjer for deres skyld, for at nåden skal bli stor og få takken til å stige fra så mange flere - til Guds ære. Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengslene vi nå bærer, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som veier uendelig mye mer. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig. For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender. Mens vi er her, sukker og lengter vi etter å bli ikledd og omsluttet av vår himmelske bolig. For når vi slik er blitt kledd, blir vi ikke stående nakne. Så lenge vi bor i vårt jordiske telt, er vi nedtrykt og sukker. For vi ønsker ikke å bli avkledd, men påkledd, så dette dødelige kan bli oppslukt av livet. Den som har gjort oss i stand til nettopp dette, er Gud, som har gitt oss Ånden som pant. Derfor er vi alltid ved godt mot, selv om vi vet at vi er borte fra Herren så lenge vi har hjemme i kroppen. For vi vandrer i tro, uten å se. Men vi er ved godt mot, og helst ville vi flytte bort fra kroppen og hjem til Herren. Derfor setter vi vår ære i å være til glede for Ham enten vi er hjemme eller borte." (2.Kor 4,7-18 og 5;1-9)

Uthevelsene er mine, for å vise hva Herren viste meg i går, om at lidelsen også har en hensikt. Dette at Kristus mer og mer skal få ære, og bli synlig i våre liv, midt i vår egen legemlige skrøpelighet. Å, som jeg lengter etter dette og ber om dette. Jeg ber om at jeg må dø, og Han få leve i meg. Jeg ber om å få se korsets gjerning i meg, på et enda dypere plan. Vil du be for meg? Måtte Han vokse, og jeg avta. Kan du be om det?