I den gamle pakt var det å undervise i Herrens lov først og fremst prestenes oppgave: ”og lære israelittene alle de lover Herren har kunngjort for dem ved Moses.” (3.Mos 10,11) Det folket skulle undervises i var Guds hellige vilje. Når det gjelder selve troslæren så gjaldt den først og fremst læren om at Gud er èn. I den jødiske trosbekjennelsen lyder det: ”Hør Israel! Herren er vår Gud, Herren er èn.” (5.Mos 6,4) Det skulle undervises i Guds lov og påbud. ”Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte, Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp, Bind dem på hånden som et merke og ha dem på pannen som en minneseddel. Skriv dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine.” (5.Mos 6,5-9)
På Jesu tid hadde de skriftlærde oppgaven med å undervise folket i loven. Det er interessant å legge merke til at Jesus selv opptrådete fra begynnelsen av som nettopp lærer, og Han taler også flere steder om sin lære. ”Jesus svarte: Min lære er ikke min, men kommer fra ham som har sendt meg. Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av er av Gud, eller om jeg taler fra meg selv.” (Joh 7,16-17) ”For han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde.” (Matt 7,29)
Jesus sier selv at det er Faderen som har lært Ham, jfr Joh 8,38: ”Jeg taler om det jeg har sett hos Far…” Derfor er Jesu lære i virkeligheten Hans Fars lære. ”Min lære er ikke min, men kommer fra ham som har sendt meg.” (Joh 7,16)
I sin undervisning viser Jesus igjen og igjen til Det gamle testamentes skrifter. Der finnes i virkeligheten hele læren om Ham, om Hans person og hele Hans gjerning. Dette ser vi klart i fortellingen om Emmausvandrerne. ”Og han begynte å utlegge for dem det som står skrevet om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.” (Luk 24,27)
Apostlene har så fått fullmakt til å være Hans sendebud, slik at apostlenes lære er Jesu egen lære. Vi skal se litt nærmere på dette i neste artikkel. Men la oss før vi avslutter denne, sitere Martin Luthers ord om viktigheten av den bibelske læren:
Martin Luthers ord om læren
”Sannheten er noe så stort at ikke noe menneskehjerte kan fatte det - derfor krever den også en stor, hard kamp – og den mp ikke ringeaktes, slik som verden gjør og som noen uvitende sjeler gir uttrykk for når de sier at en ikke skal stride så hardt for den eller den artikkelen osv, og dermed volde splittelse i kjærligheten. Nei, kjære, råd meg ikke til en fred og en enighet der en taper Guds ord, for samtidig ville det evige liv være tapt, alt tapt. For det heter ikke at kjærligheten, men at ordet bringer oss evig liv, Guds nåde og de himmelske skattene.”
På Jesu tid hadde de skriftlærde oppgaven med å undervise folket i loven. Det er interessant å legge merke til at Jesus selv opptrådete fra begynnelsen av som nettopp lærer, og Han taler også flere steder om sin lære. ”Jesus svarte: Min lære er ikke min, men kommer fra ham som har sendt meg. Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av er av Gud, eller om jeg taler fra meg selv.” (Joh 7,16-17) ”For han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde.” (Matt 7,29)
Jesus sier selv at det er Faderen som har lært Ham, jfr Joh 8,38: ”Jeg taler om det jeg har sett hos Far…” Derfor er Jesu lære i virkeligheten Hans Fars lære. ”Min lære er ikke min, men kommer fra ham som har sendt meg.” (Joh 7,16)
I sin undervisning viser Jesus igjen og igjen til Det gamle testamentes skrifter. Der finnes i virkeligheten hele læren om Ham, om Hans person og hele Hans gjerning. Dette ser vi klart i fortellingen om Emmausvandrerne. ”Og han begynte å utlegge for dem det som står skrevet om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.” (Luk 24,27)
Apostlene har så fått fullmakt til å være Hans sendebud, slik at apostlenes lære er Jesu egen lære. Vi skal se litt nærmere på dette i neste artikkel. Men la oss før vi avslutter denne, sitere Martin Luthers ord om viktigheten av den bibelske læren:
Martin Luthers ord om læren
”Sannheten er noe så stort at ikke noe menneskehjerte kan fatte det - derfor krever den også en stor, hard kamp – og den mp ikke ringeaktes, slik som verden gjør og som noen uvitende sjeler gir uttrykk for når de sier at en ikke skal stride så hardt for den eller den artikkelen osv, og dermed volde splittelse i kjærligheten. Nei, kjære, råd meg ikke til en fred og en enighet der en taper Guds ord, for samtidig ville det evige liv være tapt, alt tapt. For det heter ikke at kjærligheten, men at ordet bringer oss evig liv, Guds nåde og de himmelske skattene.”
Det er en viktig artikkelserie du har startet på her, Bjørn Olav. Men det er ikke lett å holde en rett balanse. Vi må advare mot vranglære. Men samtidig skal vi vokte oss for å bli for mistenksomme.
SvarSlettI dag har jeg undersøkt en del på nettet angående en amerikansk forkynner. Jeg kom inn på sider som sterkt kritiserer ham og påviser hvor han tar feil. Jeg tror de har rett i dette. Men samtidig ser jeg at opptil flere har egne sider med lister over diverse vranglærende forkynnere. Ikke minst anklages de for å nedtone korset, synden og omvendelsen. Men flere av de som der nevnes, har nå jeg regnet - og regner fortsatt - som gode, konservative, evangeliske forkynnere.
Hvordan kritisere vranglære uten å mure seg selv inne i et lite hjørne, hvor den eneste bibeltro blir en selv? Og hvordan skille mellom de ting vi kan være mer eller mindre uenige om og de ting vi kraftig må advare mot?
Det skal bli interessant å følge med i din artikkelserie videre. På Frikirkens blad Budbæreren har det i alle år stått "Sannheten tro i kjærlighet". Tro mot sannheten. Men være det i kjærlighet. Ikke tolke andre i verste mening. Men heller ikke være godtroende mot alle som serverer bedervet mat med et smil.
Dette var godt formulert:
SvarSlett"Hvordan kritisere vranglære uten å mure seg selv inne i et lite hjørne, hvor den eneste bibeltro blir en selv?"
På en annen side har vi vel opp gjennom tidene sett at "frafallet" nesten altid har ett kollektivt preg. Og ingen var vel mer isolert i ett hjørne en Jesus selv!
Selv har jeg ingen læretradisjoner og ivareta, ingen sosial status, og ingen ære og forsvare. Og ofte føler jeg meg i ett hjørne.
Jeg spør meg for eksempel ofte, skal jeg godta likestilling fordi nesten alle har forkastet det rollemønstret Bibelen lærer oss? Skal jeg godta en "menighet" som ser gjennom fingrene med at folk synder med viten og vilje? Skal jeg godta påstander som ikke kan forklares uten og forvrenge Guds Ord osv? Jeg kunne ramse opp svært mange slike spørsmål.
Når jeg har jeg konfrontert andre med slike problemstillinger får jeg utrolig ofte det bryske svaret: "DU VIL ALDRI FINNE EN PERFEKT MENIGHET"! Og med dette mener man nesten altid at man skal værsågod og tollerere deres egne "læreavik", men ikke andres. Jeg føler sterkt at det er akkurat denne holdningen som representerer den grunnleggende årsaken til all den splittelsen vi har sett i kristenhetens historie.
Jeg tror slike fenomener på mange måter har en åndelig karakter. Noen få ganger har jeg prøvd å "åpenbare" det som står i Bibelen om slike læreavvik for "ledere". Men altid har jeg blitt sjokkert over hvor jernhardt man fastholder sin vranglære. Det er som å stange hodet i en iskald tolv meter tykk armert begongvegg.
Så inntil i dag har jeg valgt og forbli i mitt lille hjørne. Ensomt men trygt.
Dagfinn:
SvarSlettJeg tror at en av de største utfordringene i dag, er mangelen på grunnleggende undervisning, om hva som ligger i begrepet apostlenes lære. Det var veldig interessant å lese Dagen på mandag, som viser til en undersøkelse om hvordan mennesker i dag skifter menighetstilhørighet. Det er ikke lenger spørsmål om hva menigheten de besøker lærer, men det er trivselsfaktoren som er en av de viktigste grunnene for at de går der.
Jeg tror det er noen helt grunnleggende ting som kjennetegner en kristen menighet. Det er forkynnelsen av Jesus som frelser og herre, lov og evangelium, det er forvaltningen av sakramentene. Det er en sterk understrekning av Bibelen som høyeste autoritet, en tilslutning til den apostoliske, nikenske og athanasianske trosbekjennelsen.
Jeg har også vært innom noen av disse nettsidene, og tenker vel om dem at de er litt typisk amerikanske. Noen har spesialisert seg på å granske alle andre, men ikke seg selv.
Jeg tror vi på se at noe er sekterisk, og noe er genuint ekte. Ikke alltid like lett, men jeg tror også de er enkelere å avsløre enn vi kanskje tror. Det har noe å gjøre med den "ånd" de bærer med seg.
Så er det selvsagt viktig å unngå å mure seg inne, og tror at man selv tilhører "den absolutt siste rest av de siste dagers heldige". I den evangelikale familien ser vi forskjellig på visse ting, men det er likevel slik at vi har mer til felles enn det som skiller oss.
Til den anonyme:
SvarSlettJeg tror det kreves mye av en menighet i dag, om den ikke skal få felt noen av de domme, den Herre Jesus, feller over forsamlingene i Lille-Asia, slik vi kan lese om dem i sendebrevene i Åpenbaringen.
Du peker på noe jeg ofte har tenkt på, nemlig at man feller dom over andre forsamlinger, men tillater ting i sin egen sammenheng. Det behager ikke Herren. Vi trenger mer enn noe annet at Herren setter sitt ransakende lys på oss.
Jeg forstår også godt at du ikke har funnet noen plass i noen menighet. Slikt tar tid, og kan være en veldig smertefull prosess. Skulle likevel ønske at du fant noen, for vi hører til Kristi kropp, og trenger et lokalt uttrykk for det.
Måtte Gud velsigne deg rikelig.
BjørnOlav
SvarSlettTakk for velsignelse. Jeg trenger virkelig det. :)
Min erfaring med kristne virksomheter har virkelig vært vanskelige. Og vanskelighetene har ikke sin årsak i at jeg, som jeg skrev, selv tar noe initiativ til å "rettlede folk". Det er noe med min person som gjør at alle onde åndsmakter mobiliserer hvis jeg involverer meg i noe "kristelig". Antagelig fordi jeg har en av de åndelige nådegavene. Jeg erfarer bokstavelig talt konsekvensen av at den norske kristenheten flytter mer og mer av sitt tyngdepunkt over fra Bibelen alene, til tradisjoner som har oppstått i kristen regi. Tradisjonene tillegges faktisk ofte langt større vekt enn det rene Guds Ord. Åndskamp er en realitet i langt større grad enn folk tror. Forstå dette den som kan.