Etter å ha lest Marie Monsens profeti om kraften i Jesu Kristi blod, som jeg gjengav på bloggen, lørdag 26. mai, har jeg fått ny inspirasjon til å finne frem igjen og bruke aktivt det seierslitaniet som grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre, Mor Basilea Schlink (bildet), har laget og som jeg brukte i mange år i min personlige bønnestund. Det lyder slik:
Jeg priser Lammets sår og blod*, som leger mitt legems skrøpeligheter, som leger min sjels skrøpeligheter, som leger min ånds skrøpeligheter.
Jeg tilber Lammets blod*: i dets tilgivende makt, i dets rensende makt, i dets befriende makt, i dets seirende makt, i dets nyskapende makt, i det bevarende makt. For den som tror på kraften i Jesu blod er ingenting umulig.
Jeg priser Lammets blod*, som dekker alle mine synder så de ikke lenger kan sees, som vasker meg ren fra alle mine synder så jeg blir hvit som sne, som har kraft i seg til å løse meg fra alle mine syndige bånd og lenker, som er sterkere enn mitt eget fordervede blod, og som forvandler meg i Guds bilde, som seirer over alle makter som vil gjøre meg nedtrykt, ja, over enhver fiendtlig makt, som bevarer meg fra fiendens listige angrep og gjør bryllupskledningen rede for meg. Jeg priser Lammets blod som gjør alle, alle ting nye! Halleluja! Amen.
* Gjentas foran hver setning.
Kilde: Mor Basilea Schlink: Min bønn i hverdagen, side 58-59.
Jeg ønsker ikke å være kritisk eller belærende, men denne teksten minnet meg om noe.
SvarSlettDen sier for eksempel:
Jeg tilber Lammets blod*: i dets tilgivende makt, i dets rensende makt, i dets befriende makt, i dets seirende makt, i dets nyskapende makt, i det bevarende makt.
Jeg priser Lammets blod som gjør alle, alle ting nye! Halleluja! Amen.
"Blodet" tillegges her de egenskapene som Jesus selv skulle ha. Man tilber BLODET enda det var Jesus frelste oss gjennom å ofre sitt blod.
Jesus nevner faktisk noen lignende forhold i Matt 23,17:
Hva er størst: gullet, eller templet som gjør gullet hellig?
Hva er størst: offergaven, eller alteret som gjør gaven hellig?
Hvorfor la han så stor vekt på dette?
Mange mener slike religiøse analogier er helt harmløse, men jeg tror de kan være farlige når de bryter klart med de rammene Guds Ord gir oss for vår kristne tro. De skaper åndelige motsetningsforhold.
En gang i mitt liv har jeg hatt erfaring med det jeg vil kalle slike åndelige motsettninger. Jeg flyttet til ett nytt sted og meldte meg inn i en ny menighet der slike eksisterte. Så begynte ting å skje. Selv om jeg som godt trent vanligvis hadde lav puls kunne den nå i perioder bli svært høy. Etterhvert fikk jeg betydelige søvnproblemer. Jeg ble svimmel og stresset, og tilstanden forverret seg. Jeg husker en gang da jeg var på en skogstur og følte meg fryktelig anspent. Jeg stoppet opp og prøvde å danne meg et bilde av min tilstand. Momentant dukket det opp et minne om en gammel traktor med forkiling i gearkassa. Den kunne koble inn to forskjellige gear på en gang, og eneste som skjedde når man prøvde å kjøre den var at det oppsto kolosale spenninger.
Den store aha-opplevelsen fikk jeg i det øyeblikket jeg av overnevnte årsaker brøt med menigheten. I det samme øyeblikket jeg tok denne avgjørelsen opplevde jeg at jeg i løpet av noen sekunder ble som ett nytt menneske. Spenningene slapp pluttselig taket og jeg følte meg helt fri igjen.
I ettertid har jeg kunnet forstå det jeg opplevde på en klarere måte. Og jeg har blitt klar over at bare noen opplever slike ting så direkte. Men det er en del av oss.
Tro det den som vil!