Avisen Dagen trykket onsdag 11. juli tre store artikler om den jødiske befolkningen i India. I dag får jeg via våre kontakter, vite at 200 jøder i Ahmedabad, lengter etter å gjøre aliyah til Israel. Men de er midt oppe i et stort dillemma, slik det er for mange jøder som ønsker å reise tilbake til Det lovede land. Mange av dem har slått dype røtter i diasporaen. De jødiske familiene, i alt 55 familier, gir uttrykk for at de kommer til å savne indisk mat og kultur, om de skulle bestemme seg for å reise til Israel. 24. juni i år hadde Ahmedabad Newsline et nyhetsoppslag med tittelen: Stadig flere unge jøder planlegger å reise tilbake til Israel. I byen Ahmedabad finnes det en jødisk synagoge, hvor disse jødene samles. I tillegg til de 55 familiene her, finnes det to jødiske familier i Vadodara, to i Surendranagar og to i Rajkot. Jeg vil gjerne oppmuntre bloggens lesere til å be for disse 200 jødene. Når jeg leser om de jødiske gruppene i India, tenker jeg på Salme 126:
”Da Herren lot Sions bortførte vende tilbake, var vi lik dem som drømmer. Vår munn var full av latter, og vår tunge av jubel. Blant folkeslagene sa de: ’Store ting har Herren gjort for dem,’ Ja, store ting har Herren gjort for oss, og vi er glade. Før våre bortførte tilbake, Herre, som vannløpene i Sør. De som sår med tårer, skal høste med jubel. Den som alltid går gråtende ut og bærer såkornet for å så, den skal sannelig komme tilbake med jubel og bære sine kornbånd.”
1.februar 1940 seilte båten Sacaria ut fra den lille byen Solina, på vei til Det lovede land. Om bord var det 2000 jøder. Når de så Israels kyster i det fjerne strømmet de opp på dekk. De ba takksigelsesbønner og de sang Ha-Tikva, den sionistiske hymnen, før skipet kastet anker i Haifa:
Så lenge den jødiske sjel
ennå skjelver i hjertet,
og øyet speider mot øst,
mot Sions høye,
er det eldgamle håp,
om å komme tilbake til våre fedres land,
til byen der David hviler.
Så lenge tårer renner fra våre øyne,
som et nåderikt regn,
og ti tusener av vårt folk
vandrer mot våre fedres graver,
er det ennå ei ute med vårt håp,
vårt eldgamle håp,
om å få komme tilbake til våre fedres land,
til byen der David hviler.
Hør, mine brødre i atspredelsen,
røsten av en av våre seere:
Så lenge det finnes en jøde,
har også vårt håp en framtid.
Ennå er det ei ute med vårt håp,
vårt eldgamle håp,
om å få komme tilbake til våre fedres land,
til byen der David hviler.
Avgudsdyrkelse i Goa
Men det er også andre ting som gir grunn til å gå inn i forbønn for jødenes situasjon i India. I artikkelen i avisen Dagen kan vi lese at det til enhver tid befinner seg 35.000 mennesker fra Israel på ferie i India. Nærmere bestemt i Goa. Nå er det jo flott at slitne israelere kan dra til India på ferie, men her eksponeres de for avgudsdyrkelsen og mange av dem begynner å dyrke fremmede guder.
Goa som er den minste indiske delstaten, ligger 600 kilometer sør for havnebyen Mumbai. Goa skal være det stedet i verden som har vært lengst under europeisk kolonistyre, og er i dag en svært populær feriestat med 1,5 millioner innbyggere.
På 1990-tallet kunne over 10.000 unge israelere samles på strendene i Goa for å danse til transe-musikk i dagevis. Mange av disse fanges av New Age religioner, og mange ender opp som narkomane. Stoffproblemene er så alvorlige at israelske myndigheter planlegger å åpne opp et rehabiliteringssenter for disse unge ”ryggsekkturistene”. Det er registrert 400 tilfeller der disse ungdommene har vært i en så elendig forfatning at de trengte øyeblikkelig medisinsk behandling i India, med påfølgende etterbehandling hjemme i Israel.
Ivar Fjeld har skrevet en meget leseverdig og interessant artikkel om ”India – den første jødiske misjonsmark.” Kontakt Dagen for å få dem til å sende deg onsdagsutgaven og les selv! Du kan ringe 55 55 97 00. Hvorfor ikke prøve et abonnement også? Avisen Dagen kan jeg ikke være foruten.
”Da Herren lot Sions bortførte vende tilbake, var vi lik dem som drømmer. Vår munn var full av latter, og vår tunge av jubel. Blant folkeslagene sa de: ’Store ting har Herren gjort for dem,’ Ja, store ting har Herren gjort for oss, og vi er glade. Før våre bortførte tilbake, Herre, som vannløpene i Sør. De som sår med tårer, skal høste med jubel. Den som alltid går gråtende ut og bærer såkornet for å så, den skal sannelig komme tilbake med jubel og bære sine kornbånd.”
1.februar 1940 seilte båten Sacaria ut fra den lille byen Solina, på vei til Det lovede land. Om bord var det 2000 jøder. Når de så Israels kyster i det fjerne strømmet de opp på dekk. De ba takksigelsesbønner og de sang Ha-Tikva, den sionistiske hymnen, før skipet kastet anker i Haifa:
Så lenge den jødiske sjel
ennå skjelver i hjertet,
og øyet speider mot øst,
mot Sions høye,
er det eldgamle håp,
om å komme tilbake til våre fedres land,
til byen der David hviler.
Så lenge tårer renner fra våre øyne,
som et nåderikt regn,
og ti tusener av vårt folk
vandrer mot våre fedres graver,
er det ennå ei ute med vårt håp,
vårt eldgamle håp,
om å få komme tilbake til våre fedres land,
til byen der David hviler.
Hør, mine brødre i atspredelsen,
røsten av en av våre seere:
Så lenge det finnes en jøde,
har også vårt håp en framtid.
Ennå er det ei ute med vårt håp,
vårt eldgamle håp,
om å få komme tilbake til våre fedres land,
til byen der David hviler.
Avgudsdyrkelse i Goa
Men det er også andre ting som gir grunn til å gå inn i forbønn for jødenes situasjon i India. I artikkelen i avisen Dagen kan vi lese at det til enhver tid befinner seg 35.000 mennesker fra Israel på ferie i India. Nærmere bestemt i Goa. Nå er det jo flott at slitne israelere kan dra til India på ferie, men her eksponeres de for avgudsdyrkelsen og mange av dem begynner å dyrke fremmede guder.
Goa som er den minste indiske delstaten, ligger 600 kilometer sør for havnebyen Mumbai. Goa skal være det stedet i verden som har vært lengst under europeisk kolonistyre, og er i dag en svært populær feriestat med 1,5 millioner innbyggere.
På 1990-tallet kunne over 10.000 unge israelere samles på strendene i Goa for å danse til transe-musikk i dagevis. Mange av disse fanges av New Age religioner, og mange ender opp som narkomane. Stoffproblemene er så alvorlige at israelske myndigheter planlegger å åpne opp et rehabiliteringssenter for disse unge ”ryggsekkturistene”. Det er registrert 400 tilfeller der disse ungdommene har vært i en så elendig forfatning at de trengte øyeblikkelig medisinsk behandling i India, med påfølgende etterbehandling hjemme i Israel.
Ivar Fjeld har skrevet en meget leseverdig og interessant artikkel om ”India – den første jødiske misjonsmark.” Kontakt Dagen for å få dem til å sende deg onsdagsutgaven og les selv! Du kan ringe 55 55 97 00. Hvorfor ikke prøve et abonnement også? Avisen Dagen kan jeg ikke være foruten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar