lørdag, juli 21, 2007

Gud - de fattige og de undertrykte, del 1



Hva har Bibelen å si om fattigdom?

Er Gud partisk og favoriserer de fattige? Enkelte teologer svarer ja på det spørsmålet. Betyr et ja på det spørsmålet at Gud har et sterkere ønske om å se fattige mennesker frelst, fremfor de rike? Betyr det at Gud og Hans folk forholder seg til de fattige på en annen måte enn Han gjør med de rike, og at Han faktisk har mer omsorg for de fattige fremfor de rike? Er det slik at Gud er på de fattiges side på en måte som Han ikke er på de rikes?

For å kunne svare på disse svært viktige spørsmålene, må vi se nærmere på fem relaterte spørsmål:

1) Hvilken omsorg for de fattige viser Gud ved to spesielle hendelser i menneskehetens historie, hvor Gud åpenbarer seg selv, nemlig ved utgangen fra Egypt og i forbindelse med Jesu fødsel?

2) På hvilken måte identifiserer Gud seg med de fattige?

3) Hvor betydningsfullt er det faktum at Gud ofte velger å arbeide gjennom de fattige og undertrykte?

4) Hva betyr det når Bibelen gjentatte ganger viser oss at Gud ødelegger de rike og opphøyer de fattige?

5) Befaler Gud Sitt folk å ha spesiell omsorg for de fattige?


Overraskende for noen kanskje, men Bibelen viser klart og gjentatte ganger til et fundamentalt poeng, som ofte er blitt oversett: Ved avgjørende hendelser når Gud viser Sine mektige handlinger i historien for å vise noe av Sin natur og vilje, så åpenbarer også Gud seg for å frigjøre de fattige og undertrykte. Vi ser dette tydelig i forbindelse med jødenes utgang fra Egypt.

Gud viser sin kraft i forbindelse med utgangen fra Egypt, fra Exodus, ved å frigjøre undertrykte slaver. Når Gud kaller Moses ved Den brennende busk, så var Guds intensjon å gjøre slutt på lidelse og urettferdighet: ”Herren sa: Jeg har sannelig sett hvordan Mitt folk fornedres i Egypt. Klageropet deres over slavedriverne har Jeg hørt, for Jeg kjenner lidelsene deres. Derfor er Jeg kommet ned for å fri dem ut fra egypternes hånd, og føre dem opp fra det landet og inn i et godt og vidstrakt land…” (2.Mos 3,7-8)

Utgangen fra Egypt ble hvert år feiret blant de utfridde slavene, etter Herrens egen befaling:

”Du skal svare og si for Herren din Guds ansikt. ’Min far var en arameer som holdt på å gå til grunne, og han dro ned til Egypt og bodde der med bare noen få. Og der ble han til et stort, mektig og tallrikt folk. Men egypterne mishandlet oss, fornedret oss og la hardt slavearbeid på oss. Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte vår røst og så til oss i fornedrelsen, strevet og undertrykkelsen. Så hørte Herren oss ut av Egypt med mektig og utstrakt arm, med mektig fryktinngytende gjerninger og tegn og under. Han har ført oss til dette stedet og har gitt oss dette landet, et land som flyter med melk og honning. Og se, når har jeg kommet med førstegrøden av landet som Du, Herren, har gitt meg.’ Så skal du sette den foran Herren Din Guds ansikt og tilbe for Herren din Guds ansikt. Deretter skal du glede seg over alt det gode som Herren din Gud har gitt deg og ditt hus, både deg og levitten og den fremmede som er midt iblant deg.” (5.Mos 26,5-11)

Legg merke til at de frigitte slavene skulle vise spesiell omsorg for de fremmede i blant dem! Dette kommer enda tydeligere frem i neste vers:

”Når du er ferdig med å legge til side hele tienden av avlingen din i det tredje året, året for tidenden, og har gitt den til levitten, den fremmede, den farløse og enken, så de kan spise og bli mette INNENFOR portene dine…”

Gud selv pålegger de frigitte slavene og sørge for ”den fremmede, den farløse og enken”, og de skulle vises den ære og den respekt, at de skulle spise seg mette ”INNENFOR portene dine.” Med andre ord: de skulle være likestilte. Det skulle ikke være noen form for forskjellsbehandling.


Guds hjerte for de undertryke

Det finnes et nytestamentlig eksempel på det samme som fremkommer her i 5.Mosebok. Det er Jak 2,1-8:

”Mine brødre, dere kan ikke fastholde troen på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, samtidig som dere gjør forskjell på folk. For hvis det skulle komme en mann med gullring inn i forsamlingen deres, i fine klær, og det også skulle komme inn en fattig mann i skitne klær, og dere viser ham oppmerksomhet som går med de fine klærne og sier til ham: Du kan sitte her på en god plass, og dere sier til den fattige mannen: Du kan stå der, eller: Sett deg her ved fotskammelen min, har dere ikke da vist at dere gjør forskjell på folk hos dere, og at dere er blitt dommere med onde tanker? Hør, mine kjære brødre: Har ikke Gud utvalgt de fattige i denne verden til å være rike i troen og arvinger til det riket Han lovte til dem som elsker Ham? Men dere har vanæret den fattige. Er det ikke de rike som undertrykker dere og trekker dere inn for domstolene? Er det ikke de som spotter det gode navnet som dere er kalt ved? Hvis dere virkelig oppfyller den kongelige loven etter Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere det rette.”

Det er tydelig bare ut fra disse få skriftstedene at Gud bryr seg om og har omsorg for mennesker som er blitt slaver, og som er undertrykte. Ved utgangen fra Egypt viser Han dette ved å sette sluttstrek for økonomisk undertrykkelse og ved å gi slavene friheten tilbake.

Men Gud gjør mer enn dette. Han handler på sine løfter gitt til Abraham, Isak og Jakob. Han ønsker å skape et spesielt folk i hvem Han kan åpenbare seg selv. Frigjøringen av de fattige, undertrykte, var en del av denne åpenbaringen av Guds personlighet og karakter. Gud ønsket å bli kjent som den som setter fri fra slaveri og undertrykkelse.

”Jeg har også hørt sukket fra Israels barn, de som egypterne holder som slaver. Og Jeg har husket Min pakt. Derfor skal du si til Israels barn: Jeg er Herren. Jeg skal føre dere ut fra tvangsarbeidet under egypterne. Jeg skal fri dere ut fra slaveriet, og Jeg skal forløse dere med utstrakt arm og ved store straffedommer. Jeg tar dere til Mitt eget folk, og Jeg skal være deres Gud. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren deres Gud, som fører dere ut fra tvangsarbeidet under egypterne. Jeg skal føre dere til det landet Jeg sverget at Jeg skulle gi til Abraham, Isak og Jakob. Og Jeg skal gi det til dere som deres egen eiendom. Jeg er Herren.” (2.Mos 6,5-8)

3 kommentarer:

  1. Anonym4:44 p.m.

    Det er noe i forbindelse med fattigdom jeg ofte tenker på. I gamledager var fattigdom som regel forbundet med lite mat. Mange døde av underernering og sykdommer som fulgte med dette.

    I dag vil jeg si at man kan snakke om "sosial fattigdom". Og jeg mener den kan være like alvorlig.

    Mange unger vokser opp (hvis de ikke blir abortert) omtrent uten nære rellasjoner til voksne. Og gammle forlatte mennesker slutter og spise fordi de ikke ser noen mening med livet lenger. På skoler og arbeidsplasser kan folk bli mobbet så de får psykiske problemer, kanskje til selvmord uten at noen bryr seg. Og aldri har vel så mange vært så ensomme.

    SvarSlett
  2. Vi må ta på alvor den sosiale fattigdommen i Norge, men vi må heller ikke glemme de tusener på tusener som dør hver eneste dag, av sult og sykdommer. Noen av disse sykdommene kunne ha vært kurert med enkle midler.

    SvarSlett
  3. Jeg er selvsagt enig.

    Men jeg må innrømme at jeg betrakter fattigdom som en konsekvens av noe. Og i mange tilfeller tror jeg at man må finne årsakene til fattigdommen for å kunne bekjempe den. Og det er når man prøver på dette at det blir komplisert.

    Etter mange års grubling mener jeg det hele koker ned til om vi selv evner og gjøre livet i troen på Jesus til noe troverdig for andre.

    Jeg tror vi i alt for stor grad har gjort kristendommen til en sær sosial kultur. Noen ganger kan det til og med dreie seg om en "radikal sosial kultur".

    Tre ganger i mitt liv har jeg opplevd at kristne ledere har prøvd å knytte meg til seg. De fikk det for seg at det var noe spesiellt med meg. Alle tre gangene fikk jeg følelsen av at de betraktet meg som ett mulig middel for å "skaffe" seg selv større oppsluttning. Alle tre gangene opplevde jeg at Gud brukte meg på merkelige måter for å konfrontere dem selv med virkligheten. Men når alt kom til alt så satte alle tre sin egen sosiale kultur høyere en kallet til lydighet. Og grunnen til dette var at de var uvillige til å ta et oppgjør med synd. Både sine egne og andres.

    Jeg tror det er slike ting vi bør ta tak i først, for at vi virkelig skal bli i stand til å hjelpe andre. For penger alene gir ofte ingen varige løsninger.

    Problemet er at vi i så liten grad evner å forstå virkeligheten på en objektiv måte når vi lar våre egne preferanser utforme den.

    Men jeg tror absolutt at du bidrar til bevisstgjøring om dette med denne bloggen.

    SvarSlett