Gud tiltrekkes av vår svakhet

En lekse jeg har lært mer enn en gang er denne: Gud må ta fra oss vår menneskelige styrke, før Han kan bruke oss! Jeg har lært denne leksen gjennom egen smertefull erfaring.

Når apostelen Paulus skal introdusere seg selv for forsamlingen i Korint, skriver han dette: "Jeg var hos dere i svakhet, i frykt og stor beven." (1.Kor 2,3)

Jeg har tenkt en del på Moses de siste dagene. Vi leser i Apgj 7,22 følgende om hans liv: "Og Moses ble opplært i all egypternes visdom, og ble mektig i ord og gjerninger." Hvor annerledes det ble etter at Gud hadde kalt ham! Han er nesten ikke til å kjenne igjen ved 80 års alder. Fra å komme fra det elegante og sofistikerte i palassene til Farao, møter vi ham som en stammende hyrde som var overveldet av sine tilkortkommenheter, så mye faktisk, at han ba Gud om å skaffe en annen Han kunne bruke.

Tenk over dette: Gud tar altså en selvbevisst verdens leder, for det var faktisk Moses i Faraos hoff, og reduserer hans oppfatning av seg selv så mye, at han ikke lenger eier noen tro på seg selv. Og det var når Moses var brakt til dette punktet i sitt liv, at Gud bestemte seg for å bruke ham i sin tjeneste. Etter at han var blitt virkelig overbevist om at han var uskikket for lederskap, ble Moses kvalifisert til å lede.

Gud åpenbarer seg senere for Moses som Jahve Rapha: Den Gud som leger deg. Men før Han gjør så, tar Han all menneskelig kraft fra Moses. Herren vår Gud er en Gud som både sårer, og leger. Det har jeg selv opplevd, og opplever det nå, når sykdommen sliter i min kropp. Av og til er det slik at Gud må forkrøble vår egen selvbevissthet, før vi kan bli virkelig avhengig av Gud, og bevisst på Hans nærvær. Han bryter i stykker og uttørker vår stolthet.

Han gjorde det med Moses. Fra å være "mektig i ord og gjerning", blir han en mann som stammer! "Da sa Moses til Herren: Å, min Herre, jeg er ikke en ordets mann, verken i går, dagen før eller etter at Du talte til Din tjener, men jeg er treg med munnen og treg med tungen." (2.Mos 4,10) Herren svarer Moses, og vi bør legge nøye merke til ordene, for de sier noe om Guds karakter vi sjelden våger å snakke om: "Hvem ga mennesket munn? Eller hvem gjør stum, døv, seende eller blind? Er det ikke Jeg, Herren?" (v.11)

Gud fratar altså Moses all verdslig makt og myndighet, Han tar fra ham alt han er blitt trenet i, av verdslig visdom, og så gjør Han at Moses begynner å stamme, og Han befaler Moses om å tjene Ham innfor dette området av hans liv, hvor han nå opplever sin største svakhet, med å tale.

Guds tanker er annerledes enn våre. Han utvelger det svake, det som ingenting er. Han gjør oss helt avhengige av seg selv. Uforståelige ofte for oss, men Han har sin plan og sin hensikt. For meg ser det ut som om Gud tiltrekkes av svakhet. Menneskelig styrke vil nemlig svikte. Og menneskelig styrke kan være til hindrer for Gud.

"Noen stoler på vogner og noen på hester. Men vi vil minnes Herren, vår Guds navn." (Salme 20,8)