Jeg ble veldig utfordret av å lese videre i boken, ”Den radikale kristne”, til Arthur Wallis i går. Det er ikke ofte vi hører slik forkynnelse i dag, men den er helt nødvendig om vi skal høre med blant overvinnerne, og være forberedt for Jesu gjenkomst. Hør bare:
Om korset:
”Da Jesus fortale sine disipler at han var på vei mot korset, sa Peter til ham: ’Dette må aldri skje deg!’ Kompromiss er selv-livets indre hvisken som vil vende oss bort fra en total, urokkelig lydighet mot Guds vilje. Jesus bøyde ikke av fordi korset ikke bare var hans bestemmelsessted, men et prinsipp som han levde etter. Korset er fremdeles det skarpe og radikale redskap Gud bruker til å behandle, ikke bare kompromiss, men også et hvert annet utslag av selv-livet. Kjødet står mot Ånden, og Ånden mot kjødet. Der hvor korsets gjerning i den troendes liv ikke blir understreket, blir kjødet etterlatt uforstyrret, og gjør motstand mot Åndens gjerning. Her er en av hovedgrunnene til at Åndens kraft blir utvannet. Sann radikalisme er et resultat av korset. Det er bare når vi villig omfavner korset at øksen blir lagt ved roten av alt inni oss som motsetter seg Den Hellige Ånds dype gjerning.”
Om den radikale
”Guds rike er derfor ytterst radikalt i sine krav. Dersom noen bekjenner seg som Guds barn, en Kristi disippel, eller en borger av Guds rike, og likevel er berøvet denne radikalisme, vil han bli rådet til å grundig gjennomtenke sin kristne bekjennelse. Kan det være ekte gull uten dette særpreg?
En sann radikaler i Guds rike er en mann som står på klar grunn i forhold til sannheten. Han kan ikke gå på kompromiss med sin samvittighet, forkludre sin overbevisning, eller vri på bibelske prinsipper for sin egen status eller sikkerhets skyld. Selv om han ikke søker upopularitet for dens egen skyld er han ikke redd om den kommer. Alle former for falskhet eller spill er en forbannelse for ham. I ord og gjerning legger han heller vekt på prinsipp enn egoistiske hensyn. Det betyr at han ikke vil nøle med å tale sannhet i kjærlighet, selv om han må såre andres følelser. Heller ikke liker han å overse ting som må taes opp, bare for å unngå en ubehagelig konfrontasjon. I Guds rike betyr radikalisme usvikelig rettferdighet.
Klarheten og motet til den radikale kristne setter ham i stand til å skjære gjennom hykleriet, uvirkeligheten og det trivielle som ofte tildekker det egentlige problemet. Slik gjorde Jesus med fariseerne og de skriftlærde, og blottstilte sannheten så alle skulle se den. Han har lært å skille mellom menneskelig entusiasme og Åndens nidkjærhet, mellom bløthjertethet (som er selvisk i sitt vesen) og åndelig medfølelse (som er selvoppofrende), mellom lettvint toleranse og sann overbærenhet. På den andre side er han ikke skremt til kompromiss i frykt for at folk skal se på han som trangsynt, eksklusiv, som ikke er samarbeidsvillig eller overlegen.
I sin overbevisning er den radikale en svart/hvitt mann. Grått finnes ikke i hans fargeskjema. Eller sagt på en annen måte: Når det gjelder viktige saker, så nekter han å sitte på gjerdet eller å ha en ”vente og se holdning”. Det er enten rett eller galt. Det er enten sant eller falskt. Det er enten lys eller mørke. Han kan ikke holde lag med dem som av personlige hensyn er fornøyd med å leve i grålysningen.”
Om den som blir liggende etter
”Selv etter at den guddommelige sæd har begynt å spire i et menneskehjerte, - og etter han har gått inn i riket gjennom den trange port – og vandrer på den smale vegen, - så slakker radikaliseringsprosessen altfor ofte av på farten, og stanser til slutt opp.
Han begynner å vende tilbake til sin gamle tenkemåte. Når alt kommer til alt er det mye mindre krevende. Når han ser seg rundt ser det ut som om de fleste kristne har gjort det samme. Dette letter selvsagt samvittigheten hans. I det han slutter å svømme mot strømmen, begynner han å drive med strømmen, eller svømme akkurat nok til å bli værende der han er, og dermed unngå etiketten ’frafallen’. Men egentlig er han blitt liggende etter. Han har sluttet å være et aktivt tilskudd i Guds rike, og har blitt et passivt vedheng.”
Om korset:
”Da Jesus fortale sine disipler at han var på vei mot korset, sa Peter til ham: ’Dette må aldri skje deg!’ Kompromiss er selv-livets indre hvisken som vil vende oss bort fra en total, urokkelig lydighet mot Guds vilje. Jesus bøyde ikke av fordi korset ikke bare var hans bestemmelsessted, men et prinsipp som han levde etter. Korset er fremdeles det skarpe og radikale redskap Gud bruker til å behandle, ikke bare kompromiss, men også et hvert annet utslag av selv-livet. Kjødet står mot Ånden, og Ånden mot kjødet. Der hvor korsets gjerning i den troendes liv ikke blir understreket, blir kjødet etterlatt uforstyrret, og gjør motstand mot Åndens gjerning. Her er en av hovedgrunnene til at Åndens kraft blir utvannet. Sann radikalisme er et resultat av korset. Det er bare når vi villig omfavner korset at øksen blir lagt ved roten av alt inni oss som motsetter seg Den Hellige Ånds dype gjerning.”
Om den radikale
”Guds rike er derfor ytterst radikalt i sine krav. Dersom noen bekjenner seg som Guds barn, en Kristi disippel, eller en borger av Guds rike, og likevel er berøvet denne radikalisme, vil han bli rådet til å grundig gjennomtenke sin kristne bekjennelse. Kan det være ekte gull uten dette særpreg?
En sann radikaler i Guds rike er en mann som står på klar grunn i forhold til sannheten. Han kan ikke gå på kompromiss med sin samvittighet, forkludre sin overbevisning, eller vri på bibelske prinsipper for sin egen status eller sikkerhets skyld. Selv om han ikke søker upopularitet for dens egen skyld er han ikke redd om den kommer. Alle former for falskhet eller spill er en forbannelse for ham. I ord og gjerning legger han heller vekt på prinsipp enn egoistiske hensyn. Det betyr at han ikke vil nøle med å tale sannhet i kjærlighet, selv om han må såre andres følelser. Heller ikke liker han å overse ting som må taes opp, bare for å unngå en ubehagelig konfrontasjon. I Guds rike betyr radikalisme usvikelig rettferdighet.
Klarheten og motet til den radikale kristne setter ham i stand til å skjære gjennom hykleriet, uvirkeligheten og det trivielle som ofte tildekker det egentlige problemet. Slik gjorde Jesus med fariseerne og de skriftlærde, og blottstilte sannheten så alle skulle se den. Han har lært å skille mellom menneskelig entusiasme og Åndens nidkjærhet, mellom bløthjertethet (som er selvisk i sitt vesen) og åndelig medfølelse (som er selvoppofrende), mellom lettvint toleranse og sann overbærenhet. På den andre side er han ikke skremt til kompromiss i frykt for at folk skal se på han som trangsynt, eksklusiv, som ikke er samarbeidsvillig eller overlegen.
I sin overbevisning er den radikale en svart/hvitt mann. Grått finnes ikke i hans fargeskjema. Eller sagt på en annen måte: Når det gjelder viktige saker, så nekter han å sitte på gjerdet eller å ha en ”vente og se holdning”. Det er enten rett eller galt. Det er enten sant eller falskt. Det er enten lys eller mørke. Han kan ikke holde lag med dem som av personlige hensyn er fornøyd med å leve i grålysningen.”
Om den som blir liggende etter
”Selv etter at den guddommelige sæd har begynt å spire i et menneskehjerte, - og etter han har gått inn i riket gjennom den trange port – og vandrer på den smale vegen, - så slakker radikaliseringsprosessen altfor ofte av på farten, og stanser til slutt opp.
Han begynner å vende tilbake til sin gamle tenkemåte. Når alt kommer til alt er det mye mindre krevende. Når han ser seg rundt ser det ut som om de fleste kristne har gjort det samme. Dette letter selvsagt samvittigheten hans. I det han slutter å svømme mot strømmen, begynner han å drive med strømmen, eller svømme akkurat nok til å bli værende der han er, og dermed unngå etiketten ’frafallen’. Men egentlig er han blitt liggende etter. Han har sluttet å være et aktivt tilskudd i Guds rike, og har blitt et passivt vedheng.”
"Akkurat slik er det"! sa det inne i meg når jeg leste dette. Og jeg spurte meg selv om ikke denne forfatteren kanskje kunne ha "nådegaven til å prøve ånder".
SvarSlettBildet med å la seg gli med strømmen har faktisk stått klart for meg i mange år. Det er nesten slik som når et menneske ligger bevisstløs på fortauet og alle går forbi. Man kan gjøre det i ly av at alle andre gjør det, selv om det er ganske umenneskelig. På samme måte kan for eksempel "alle" i en menighet vite at noen blant dem lever i synd. Men ingen bryr seg, enda de vet hva Bibelen sier om hvilke innvirkning dette har på menighetens åndelige liv.
I dag mens jeg bad var det et annet bilde som kom for meg.
Jeg tror det ofte er når mennesker "slakker av på farten og tilslutt stanser opp" at det etableres tradisjoner. De kan være både sosiale, læremessige og trosorienterte. Men i motsettning til Guds Ord som er levende og dynamisk, så er tradisjonene statiske. Og som når en snøball ruller ser det ut som om tradisjonene har en tendens til å bygge på seg med mer og mer av måten man tolker Bibelen på. Og enda verre, ofte forventes det at nyfrelste også skal bindes opp i slike statiske tilstander. For mange ganger er det vel disse som prøver å "svømmer mot strømmen". Og det er som sagt når noen gjør dette at folk blir seg bevisst sin egen tilstand. Og det liker de ikke. Tradisjoner kan til slutt bli som lenker av jern som binder oss. Og som bare Jesus kan fri oss fra.
Bildet som stod så klart for meg i dag var et hjerte med infarkt. Ved et infarkt, når blodet slutter og sirkulere, så skjer det noe med muskelvevet. Det blir stivt. Det er fremdeles en del av hjertet, men det slutter og bidra aktivt i særlig grad. Og hvis større deler av hjertet kommer i en slik tilstand så vil hele kroppen til slutt bli helt kraftløs.
Jeg tror det kan være med mange tradisjoner som det er med infarkt. Utviklingen i den norske kristenhet kan vel tyde på det.
Hei pappa=) så utrplig fin blogen din er nå=) jeg driver å skal lage kristen hjemmeside & da får jeg inspirasjon fra din blog. Håper det går greit at jeg hermer litt =) skal lage min egen greie også men synes det er så spennende alt du skriver om :) jeg støtter deg uansett i alt pappa=) kjempe gla i deg
SvarSlettKlem Benedicte