I dag vil jeg gjerne få dele noe som Johann Christoph Arnold har skrevet om tilgivelsens kraft til å forvandle menneskeliv. Arnold, som er en erfaren pastor og ekteskapsrådgiver, har i mange år vært leder for Bruderhof, en internasjonal anabaptistisk bevegelse, grunnlagt i Tyskland i 1920. Medlemmene av Bruderhof forplikter seg til et liv i enkelhet, fellesskap og til ikke-vold. Johann Christioph Arnold’s artikkel danner opptakten til en serie om Bergprekenen, som vil bli publisert på denne bloggen i nærmeste framtid.
Hela Ehrlich er medlem av det anabaptistiske Bruderhof-fellesskapet. Hun har jødiske røtter og vokste opp i Nazi-Tyskland. Familien hennes klarte å komme seg ut av landet rett før Den andre verdenskrig brøt ut, og slik unngikk de dødsleirene. Likevel gjennomgikk de store lidelser. Hennes far døde bare 42 år gammel. Hun mistet sine besteforeldre på begge sider i Holocaust, og alle barndomsvennene hun hadde hatt.
Hele forteller om sin lange kamp med bitterhet, og sin innbitte uvilje mot å tilgi. Det toppet seg en dag på et stormøte i fellesskapet hun tilhørte:
Jeg satte meg ned. Hele kroppen skalv. Det fikk opp for meg at hvis jeg så inn i mitt eget hjerte, kunne jeg finne hatets frø der også. Jeg skjønte at de fins i hvert eneste menneske. De er nedsettende tanker, irritasjon over andre, kulde, sinne, misunnelse, til og med likegyldighet. Slike ting er røttene til det som hendte i Nazi-Tyskland. Jeg skjønte tydeligere enn noen gang før at jeg selv hadde et desperat behov for tilgivelse, og endelig kjente jeg meg fullstendig fri.
Josef Ben-Eliezer, et annet Bruderhof-medlem, ble født i Frankfurt i Tyskland i 1929. Foreldrene hans var østeuropeiske jøder. Som tusenvis av andre hadde de emigrert fra Polen for å komme bort fra forfølgelse og fattigdom. Men det var ikke lett å slippe unna noen av delene:
Mitt første møte med antisemittismen fant sted da jeg bare var tre år gammel. Vi stod ved vinduet i Ostendstrasse da en gruppe fra Hitlerjugend marsjerte forbi og sang en sang som selv jeg forstod: ”Wenn Judenblot vom Messer spritz” (Når jødeblod renner fra våre kniver). Jeg husker fortsatt skrekken i mine foreldres ansikter.
Kort tid etter besluttet familien min å forlate landet. I slutten av 1933 flyttet vi tilbake til Rozwadow i Polen, ved elven San. De fleste innbyggerne i byen var jøder: kunstnere, skreddere, snekkere og kjøpmenn. Det var stor fattigdom, men vi tilhørte middelklassen. Vi bodde i Rozwadow de neste seks årene.
I 1939 begynte krigen, og etter få uker gikk tyskerne inn i byen vår. Min far og hans eldre bror gjemte seg på loftet, og hver gang noen banket på og spurte etter dem, sa vi at de ikke var hjemme. Så kom kunngjøringen vi hadde fryktet: Alle jøder skulle samles på torget. Vi fikk bare noen timer på oss. Vi tok med oss alt vi kunne klare å bære, og bandt det sammen til bylter som vi kunne ha på ryggen. SS-soldatene tvang oss til å marsjere fra torget ned til elven San, noen kilometer utenfor byen. Uniformerte menn kjørte ved siden av oss på motorsykler. Jeg glemmer aldri hvordan en av dem stoppet og skrek at vi måtte skynde oss. Så gikk han bort til far og slo ham.
Ved elvebredden ventet flere uniformerte menn på oss. De gjennomsøkte bagasjen vår etter verdisaker: penger, smykker og klokker. (De fant ikke pengene som foreldrene mine hadde gjemt i klærne til lillesøsteren min) De gav oss ordre om å krysse elven og fortsette inn i ingenmannsland. Vi fikk ikke nærmere beskjed om hva vi skulle gjøre, så vi fant husly i en landsby på den andre siden av elven. Noen dager etter fikk vi vite at også dette området ville bli okkupert av tyskerne. Vi fikk panikk, og for de pengene vi hadde gjemt, slo vi oss sammen med et par andre familier og kjøpte en hest og en vogn. Da kunne barna få sitte på vognen sammen med det lille vi hadde klart å få med oss på ryggen. Vi dro østover mot Russland, og håpet at vi kunne nå grensen før det ble mørkt. Men da kvelden kom, var vi midt inne i en stor skog. Det ble vi overfalt av bevæpnede menn som forlangte at vi skille gi fra oss alt vi hadde. Det var en skremmende opplevelse, men noen få menn i flokken vår våget å protestere mot ranernes krav, så til slutt dro de av sted med en sykkel og noen småsaker.
Josefs familie tilbrakte krigsårene i Sibir. Som ved et under klarte han å komme seg til Israel i 1943. Etter krigen møtte han noen jøder som hadde overlevd konsentrasjonsleirene:
De første barna som ble befridd fra Bergen-Belsen og Buchenwald kom til Israel i 1945. Det var grusomt å høre hva disse unge guttene hadde gjennomgått. Noen av dem var bare tolv, tretten eller fjorten år gamle. De så ut som gamle menn. Jeg var lamslått. De neste tre årene måtte jeg leve under det britiske styret. Jeg hatet britene, særlig etter at de begynte å begrense adgangen til Israel for dem som hadde overlevd Holocaust. Vi jøder sa at vi aldri mer ville la oss føre som en saueflokk til slakterhuset, i alle fall ikke uten kamp. Vi følte at vi levde i en verden av villdyr, og for å overleve måtte vi bli som dem.
Lot hatet gå ut over palestinere
Hela Ehrlich er medlem av det anabaptistiske Bruderhof-fellesskapet. Hun har jødiske røtter og vokste opp i Nazi-Tyskland. Familien hennes klarte å komme seg ut av landet rett før Den andre verdenskrig brøt ut, og slik unngikk de dødsleirene. Likevel gjennomgikk de store lidelser. Hennes far døde bare 42 år gammel. Hun mistet sine besteforeldre på begge sider i Holocaust, og alle barndomsvennene hun hadde hatt.
Hele forteller om sin lange kamp med bitterhet, og sin innbitte uvilje mot å tilgi. Det toppet seg en dag på et stormøte i fellesskapet hun tilhørte:
Jeg satte meg ned. Hele kroppen skalv. Det fikk opp for meg at hvis jeg så inn i mitt eget hjerte, kunne jeg finne hatets frø der også. Jeg skjønte at de fins i hvert eneste menneske. De er nedsettende tanker, irritasjon over andre, kulde, sinne, misunnelse, til og med likegyldighet. Slike ting er røttene til det som hendte i Nazi-Tyskland. Jeg skjønte tydeligere enn noen gang før at jeg selv hadde et desperat behov for tilgivelse, og endelig kjente jeg meg fullstendig fri.
Josef Ben-Eliezer, et annet Bruderhof-medlem, ble født i Frankfurt i Tyskland i 1929. Foreldrene hans var østeuropeiske jøder. Som tusenvis av andre hadde de emigrert fra Polen for å komme bort fra forfølgelse og fattigdom. Men det var ikke lett å slippe unna noen av delene:
Mitt første møte med antisemittismen fant sted da jeg bare var tre år gammel. Vi stod ved vinduet i Ostendstrasse da en gruppe fra Hitlerjugend marsjerte forbi og sang en sang som selv jeg forstod: ”Wenn Judenblot vom Messer spritz” (Når jødeblod renner fra våre kniver). Jeg husker fortsatt skrekken i mine foreldres ansikter.
Kort tid etter besluttet familien min å forlate landet. I slutten av 1933 flyttet vi tilbake til Rozwadow i Polen, ved elven San. De fleste innbyggerne i byen var jøder: kunstnere, skreddere, snekkere og kjøpmenn. Det var stor fattigdom, men vi tilhørte middelklassen. Vi bodde i Rozwadow de neste seks årene.
I 1939 begynte krigen, og etter få uker gikk tyskerne inn i byen vår. Min far og hans eldre bror gjemte seg på loftet, og hver gang noen banket på og spurte etter dem, sa vi at de ikke var hjemme. Så kom kunngjøringen vi hadde fryktet: Alle jøder skulle samles på torget. Vi fikk bare noen timer på oss. Vi tok med oss alt vi kunne klare å bære, og bandt det sammen til bylter som vi kunne ha på ryggen. SS-soldatene tvang oss til å marsjere fra torget ned til elven San, noen kilometer utenfor byen. Uniformerte menn kjørte ved siden av oss på motorsykler. Jeg glemmer aldri hvordan en av dem stoppet og skrek at vi måtte skynde oss. Så gikk han bort til far og slo ham.
Ved elvebredden ventet flere uniformerte menn på oss. De gjennomsøkte bagasjen vår etter verdisaker: penger, smykker og klokker. (De fant ikke pengene som foreldrene mine hadde gjemt i klærne til lillesøsteren min) De gav oss ordre om å krysse elven og fortsette inn i ingenmannsland. Vi fikk ikke nærmere beskjed om hva vi skulle gjøre, så vi fant husly i en landsby på den andre siden av elven. Noen dager etter fikk vi vite at også dette området ville bli okkupert av tyskerne. Vi fikk panikk, og for de pengene vi hadde gjemt, slo vi oss sammen med et par andre familier og kjøpte en hest og en vogn. Da kunne barna få sitte på vognen sammen med det lille vi hadde klart å få med oss på ryggen. Vi dro østover mot Russland, og håpet at vi kunne nå grensen før det ble mørkt. Men da kvelden kom, var vi midt inne i en stor skog. Det ble vi overfalt av bevæpnede menn som forlangte at vi skille gi fra oss alt vi hadde. Det var en skremmende opplevelse, men noen få menn i flokken vår våget å protestere mot ranernes krav, så til slutt dro de av sted med en sykkel og noen småsaker.
Josefs familie tilbrakte krigsårene i Sibir. Som ved et under klarte han å komme seg til Israel i 1943. Etter krigen møtte han noen jøder som hadde overlevd konsentrasjonsleirene:
De første barna som ble befridd fra Bergen-Belsen og Buchenwald kom til Israel i 1945. Det var grusomt å høre hva disse unge guttene hadde gjennomgått. Noen av dem var bare tolv, tretten eller fjorten år gamle. De så ut som gamle menn. Jeg var lamslått. De neste tre årene måtte jeg leve under det britiske styret. Jeg hatet britene, særlig etter at de begynte å begrense adgangen til Israel for dem som hadde overlevd Holocaust. Vi jøder sa at vi aldri mer ville la oss føre som en saueflokk til slakterhuset, i alle fall ikke uten kamp. Vi følte at vi levde i en verden av villdyr, og for å overleve måtte vi bli som dem.
Lot hatet gå ut over palestinere
Da tiden var ute for britenes mandat i Israel, begynte en ny kamp om landområder mellom jøder og arabere. Jeg var overbevist om at jeg aldri mer ville ha meg trampe på, så jeg gikk inn i hæren. Jeg var med på et felttog til Ramla og Lod. Der gav troppen jeg tilhørte ordre til palestinerne om å forlate stedet på få timers varsel. Jeg lot dem ikke dra fredelig bort, men gikk løs på dem, slo dem og lot dem gjennomgå brutale forhør. Noen ble myrdet. Vi var drevet av hat. Ingen hadde gitt ordre til en slik framgangsmåte, men vi gjorde det på eget initiativ. Våre laveste instinkter ble sluppet løs.
Plutselig så jeg for meg min egen barndom i krigens Polen. Inni meg gjenopplevde jeg det som skjedde da jeg som tiåring ble drevet bort fra hjembyen min. Her flyktet også menn, kvinner og barn av sted med det de var i stand til å bære. Det var frykt i øynene deres, en frykt som jeg kjente altfor godt. Situasjonen ble fryktelig vanskelig for meg, men jeg gjorde det som jeg fikk ordre om, og fortsatte å ransake mennesker etter verdisaker. Jeg visste at jeg ikke var offeret denne gangen, men den som hadde makten.
Ikke lenge etter gikk Josef ut av hæren, men han var ikke tilfreds. Han vendte ryggen til jødedommen, og deretter til enhver form for religion. Han prøvde å forstå verden ved å bortforklare ondskapen. Men heller ikke det fungerte. Til slutt kom han til de kristne Bruderhof-fellesskapet-
Her opplevde jeg for første gang at tilgivelse var noe som hadde med virkeligheten å gjøre. Jeg spurte meg selv om hvordan jeg kunne la være å tilgi andre, så lenge jeg selv hadde behov for tilgivelse om og om igjen. Mest av alt håper jeg at mennesker overalt i verden en dag vil bli grepet av den samme ånd som reddet meg.
Bildet viser to medlemmer av Bruderhof fellesskapet.
Plutselig så jeg for meg min egen barndom i krigens Polen. Inni meg gjenopplevde jeg det som skjedde da jeg som tiåring ble drevet bort fra hjembyen min. Her flyktet også menn, kvinner og barn av sted med det de var i stand til å bære. Det var frykt i øynene deres, en frykt som jeg kjente altfor godt. Situasjonen ble fryktelig vanskelig for meg, men jeg gjorde det som jeg fikk ordre om, og fortsatte å ransake mennesker etter verdisaker. Jeg visste at jeg ikke var offeret denne gangen, men den som hadde makten.
Ikke lenge etter gikk Josef ut av hæren, men han var ikke tilfreds. Han vendte ryggen til jødedommen, og deretter til enhver form for religion. Han prøvde å forstå verden ved å bortforklare ondskapen. Men heller ikke det fungerte. Til slutt kom han til de kristne Bruderhof-fellesskapet-
Her opplevde jeg for første gang at tilgivelse var noe som hadde med virkeligheten å gjøre. Jeg spurte meg selv om hvordan jeg kunne la være å tilgi andre, så lenge jeg selv hadde behov for tilgivelse om og om igjen. Mest av alt håper jeg at mennesker overalt i verden en dag vil bli grepet av den samme ånd som reddet meg.
Bildet viser to medlemmer av Bruderhof fellesskapet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar