En gammel klosterkirke

En av de fineste opplevelsene med turen til England, var den dagen vi vandret rundt et gammelt klosteranlegg fra 1100-tallet. Jeg skulle ønske at jeg hadde hatt enda bedre tid, enn vi hadde. Så kunne jeg satt meg ned for å lese og be i den utrolig vakre hagen, med de gamle trærne. Eller tilbrakt mer tid inne i selve klosterkirken. Studert ansiktene til de besøkende som blir møtt av rommets vidde og stillhet. Her er det blitt bedt og sunget, her er Guds ord lest, her har mennesker møtt Gud. Det er ikke bare et vakkert historisk bygg. Det er en møteplass mellom himmel og jord. Den jordiske Kirken kan ikke tenkes uten den himmelske, den himmelske ikke uten den jordiske. Den himmelske Kirken er selve urbildet for den jordiske. Det har vært en ny og overveldende tanke for meg dette i det siste, at Kristi kirke kom egentlig med Adam. I sin kjærlighets overflod, frivillig, skapte Gud Adam i sitt avbilde. Den finsk ortodokse forfatteren Tito Colliander skriver følgende: "Og det nyskapte mennesket falt frivillig inn i englekoret og stemte med i samme lovsang som dem. Da ble den åndelige Kirken legemliggjort: Kirken fikk en synlig og en usynlig del: ånd og materie. Edens hage er den jordiske Kirkens urhjem." Dette er begynnelsen. Så finner vi Guds forsamling gjennom hele den gamle pakt, og vi kommer frem til den forunderlige pinsefestens dag i Jerusalem. I form av synlige ildtunger ble Ånden utøst over apostlene. Ikke som enkeltpersoner, men i frivillig og kjærlighetsbetinget fellesskap, som en bedende forsamling. Og slik finner jeg tilbake til Kirken, denne augustdagen i det vakre engelske landsskapet. En gammel bygning, som har vært et tilfluktsted for tusenvis av mennesker gjennom tiden, som har utgjort den levende Guds forsamling, i himmel og på jord. Det gjør noe med meg å stille i stillheten i en slik gammel klosterkirken, og kjenne historiens vind blåse gjennom det stille rommet.