Å søke Jesu ansikt og følge Ham

I dag gjør jeg bror Rogers bønn til min egen:

"Jesus Kristus, Ditt ansikt søker vi. Ditt blikk er nok til å få sorg og uro til å forsvinne. Og når vi stoler på Deg, er det mulig - nå og alltid - å følge Deg."

Når disse linjene skrives skulle jeg etter planen ha sittet på nattoget fra Trondheim til Fauske, og derfra skulle jeg ha tatt buss til Evenskjær, hvor jeg fra fredag til søndag skulle ha ledet en retreat for retreatlederne i Nord-Norge. Søndag kveld skulle jeg ha talt i Metodistkirken vis a vis Soltun Folkehøgskole. Men sykdom gjør det umulig. Det kjennes vanskelig. Men midt oppe i fortvilelsen over dette, med tanke på de vanskelighetene jeg lager for arrangørene, og skuffelsen over ikke å få gjøre det jeg kjenner meg kalt til og har store glede av å gjøre, kommer nok en gang Jesu radikale ord til meg, hentet fra Johannes evangeliets siste kapitel: "Elsker du Meg?" Det er jo dette alt dreier seg om: Kjærligheten til Jesus. Ikke det vi gjør for Ham. Men vår hengivelse til Ham, og Ham alene. Kanskje stanser Herren meg igjen, for å si det samme som Han sa til apostelen Peter når denne var så opptatt av hvordan det skulle gå med Johannes: "Herre, hva skal så skje med ham? Jesus svarte; Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg." Igjen dette kallet til radikalt oppbrudd og etterfølgelse. Akkurat nå føler jeg det som om ordene i Joh 21,18 angår meg helt personlig: "Sannelig, sannelig sier jeg deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du er gammel, skal du strekke ut dine hender, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil." Nå føres jeg dit jeg ikke vil. Tilbake til hjelpeløsheten og skrøpeligheten med et hjerte som ikke vil det jeg vil. Som slår sin egen takt, urytmisk og krevende. Og midt oppe i dette lyder Jesu ord: "Følg meg!" I dette øyeblikk minnes jeg noe Henri Nouwen skrev i boken: "The Wounded Healer":

"Når vi ikke er redde for å gå helt inn i vårt eget jeg og samle oss om vår egen sjels bevegelser, vil vi litt etter litt forstå at å være levende vil si å være elsket. Denne erfaringen forteller oss at vi kan elske bare fordi vi er født av kjærlighet, at vi kan gi bare fordi vi er satt fri av Gud, Han hvis hjerte er større enn vårt hjerte. Når våre liv har anker i vårt innerste jeg, kan vi være fri til å la andre danse sin egen dans, synge sin egen sang, og snakke sitt eget språk uten frykt. Da er vårt nærvær ikke lenger truende og krevende, men innbydende og frigjørende."