Vi ble styrket og fikk nytt mot

Når apostelen Paulus kom til Forum Appii og til vertshuset Tres Tabernæ, på vei til keiseren av Rom, ble han møtt av sine kristne søsken. Vi leser da i Apgj 28,15: "Paulus takket Gud da han så dem, og fikk nytt mot." Slik kan vel også vi vitne, etter å ha tilbrakt noen gode timer sammen med våre mennonittiske venner. Selv om jeg ikke hadde truffet noen av dem før, så var det ikke vanskelig å se hvem de var, da de steg av toget på Gjøvik stasjon. Brødrene kledd i svarte bukser, beige skjorter som var kneppet igjen i halsen, og søstrene i kjoler og med skaut på hodet - og alle sammen strålende av Kristi fred. Det var som om vi skulle ha kjent hverandre i mange, lange år. Vel hjemme, gjorde vi det jeg skrev om i går, vi benket oss rundt det store spisestuebordet vårt og delte et måltid mat, mens praten gikk og latteren satt veldig løst. Det var Guds rike vi snakket om. Delte med hverandre våre liv, og erfaringer i vandringen med Jesus. Så enkelt, og samtidig så veldig dyrebart. Og de fortalte fra sine liv - i USA, Canada, Kamerun og Sverige. Om et liv i nært fellesskap, om dagliglivet og om utfordringene de har møtt. Om kirker som blir stadig mer verdsliggjort, og som vender seg vekk fra nytestamentlig kristendom, om nøden for å nå andre med evangeliet, om moderne teknikk, om bønn og om Guds ord. Samtalen fløt så vidunderlig lett. Jeg ble dypt grepet av disse menneskenes iver etter å dele Kristus med andre, og deres dype nød etter at andre måtte få høre, og få del i det de hadde funnet. Ikke påtrengende - ingen av disse var påtrengende og fremhevet seg selv, men de var mennesker med dybde, som hadde gjort seg noen erfaringer underveis. Ikke minst med det å dele liv sammen i nært fellesskap. Hva det innebærer i praksis. Jeg for min del spurte og grov. Jeg måtte få vite alt. Om hvordan de møtes, om hvordan de tenker lederskap, om brødsbrytelsen og bønnene. Og de fortalte om deres gudstjenestefeiring preget av mye sang. De gamle hymnene og de gamle vekkelsessangene, som vi kjenner fra både salmeboken og sangboken. Ved gudstjenestens begynnelse var det gjerne noen som delte noe. Det kunne være kvinner og menn. Et vitnesbyrd, et bibelvers, en erfaring. Etterpå brøt de opp, og gikk til hver sine søndagsskoleklasser. Liten som stor, og kom så sammen igjen for å synge og tilbe mer, før pastoren delte Guds ord med dem. Hele samlingen varte to timer. Midt i uken møttes de til bibelstudium og bønn. Og de samles rundt bordene i sine hjem, for å dele med hverandre. De velger sitt eget lederskap, for livstid, enten det er biskoper, Ordets tjenere eller diakoner. Jeg spurte dem om hvordan disse valgene foregikk, og hva disse ble kalt, og de bekreftet at de brukte ordet biskop. Vedkommende hadde tilsyn med to-tre av deres menigheter. En Ordets tjener var å ligne med vår bruk av ordet pastor eller forstander, og utførte vanlige pastorale oppgaver som dåp, vigsel og forkynnelse, mens diakonene hadde mer praktiske oppgaver. Men de understreket at alle var deltagende i gudstjenestefeiringen og i fellesskapslivet - som tjenere. Men et lederskap var de tydelige på måtte finnes i blant dem, og henviste flittig til de nytestamentlige skriftene for å underbygge dette. Våre venner var også svært bevisste på læremessige spørsmål, og bekjenner seg både til den Sleitheimske trosbekjennelsen fra 1527 og til den såkalte Dortrecht bekjennelsen. Den Sleitheimske har jeg omtalt på bloggen tidligere, og Dortrecht bekjennelsen skal jeg komme tilbake til. Etter en lang og god tid rundt bordet, tok vi en sightseeing rundt det totenske landskapet, til stor begeistring for våre venner. Om de kommer til å slå seg ned i Norge, kanskje her på flatbygdene - vel, det gjenstår å se. Nå skal de tilbake til sine respektive menigheter og snakke sammen. Men de var ikke fremmede for tanken. De er bare opptatt av å følge Herrens ledelse. Uansett har vi fått venner for livet. Det ble knyttet vennskapsbånd i går, og vi kjente alle en tilhørighet og en samhørighet, som vi sjelden gjør. Kanskje fordi vi delte med hverandre om det som hører Guds rike til. Og lik Emmausvandrerne, på dagens ikon, så opplevde vi tydelig Jesu nærvær.