Når vi er alene i stillhet, finner vi ikke bare fred. Etter hvert som vi bruker tid i stillhet og venter på Herren, utvikler vi også en indre oppmerksomhet. Jeg sier ikke at det er enkelt å skjelne mellom vår egen indre stemme og Åndens. Det er en opplagt fare for at vi hører det vi vil høre, og det vi kjenner til fra før. Utfordringen når vi er alene i stillhet, er å unngå å høre det vi ønsker å høre. Vi må motstå fristelsen som ligger i det å lage våre egne svar, slik vi av og til kan gjøre når vi ikke våger å være åpne for Den Hellige Ånd men bare kommer med det vi selv er opptatt av. Hvordan skal dette gå til? Vi må øve oss i å bli kjent med Åndens stemme. Det tar tid og modning, og underveis kommer vi til å gjøre mange feil. Men vi lærer - også av dem. Og vi må hele tiden korrigeres med Guds ord. Den Hellige Ånd vil aldri si noe som skulle motsi Guds ord. Det er også mye som hindrer oss i å være alene og bli stille for Gud. Det er ikke bare støyen utenfra, men også rastløsheten i vår egen indre verden byr oss motstand. Derfor må vi faktisk være så praktiske at vi legger forholdene til rette for å øve oss i å ta tid alene med Gud. Det finnes nemlig altfor mange gode grunner til ikke å være alene. Av den grunn må vi begynne med å planlegge å sette av tid for stillhet. Vi kan ikke stole på vår spontanitet. Finn frem kalenderen din, og sett av tid for å være alene med Gud. Enten hver dag, om det lar seg gjøre, eller finn en dag eller flere i uken hvor dette er en del av det som skjer i løpet av din uke. Vi avsetter jo tid til så mye annet som kjennes viktig og riktig. Så hvorfor ikke avsette tid for å være stille? I Salme 37,7 leser vi: "Vær stille for Herren, og vent med lengsel på Ham."
Jeg har gjort meg mange tanker om det å være alene i stillhet. Jeg kan vel si jeg har litt erfaring med det også.
SvarSlettJeg vet ikke om det bare er mine subjektive følelser eller om det er reellt, men aldri har jeg følt stillhetens ro så sterk som når jeg har befunnet meg langt ute i ødemarken milevis fra nærmeste menneske. Og mange ganger har jeg fått en følelse av å kunne tenke langt mer uforstyrret etter å ha gått noen kilometer inn i øde områder, gjerne slik at man hverken kan se eller høre tegn sivilisasjon.
Mange av de bibelske personene hadde sin tid i ødemarken. Om Johannes døperen står det f.eks: Han holdt til i ødemarken, like til den dag da han skulle stå fram for Israel.
Er det slik at sivilisasjonen i seg selv kan skape en litt "forstyrrende atmosfære" tro?