Gudsfrykt, del 1

I forbindelse med en kommentar på bloggen min, har jeg fått et spørsmål om jeg kan definere begrepet gudsfrykt. Spørsmålet er svært viktig. Og betimelig at det også stilles nå, i og med at det debatteres nokså flittig om synet på anstendighet og bluferdighet.

La meg slå fast med det samme at gudsfrykt er et vesentlig trekk ved det bibelske Gudsforholdet, både i Den gamle- og den nye pakt. Det er en misforståelse at begrepet gudsfrykt bare finnes i Det gamle testamente. På den ene siden beskrives Gud som kjærlighet, jfr 1.Joh 4,8, og på den andre siden, beskrives Han som ”en fortærende ild,” jfr Hebr 12,29. Skal vi forstå hva gudsfrykt er, må vi forholde oss til hvem Gud er, Hans karakter og Hans personlighet. Vi må forstå at Gud er HELLIG!

I Det gamle testamente er det vanligste ordet for å frykte Gud verbet yàre, som har grunnbetydningen: være redd for.

Dette forklares med at Den tre ganger hellige Gud, viser sin nærhet og herlighet, i en vanhellig verden. Et slikt møte fremkaller frykt. Vi har en rekke eksempler på dette. Av plasshensyn tar jeg bare med ett, nemlig da Gud kaller Jesaja til profet. Det er også fordi dette eksemplet viser hva frykten for Gud virkelig innebar. I Jesaja 6 leser vi om reaksjonene på at Jesaja møter Den Hellige Gud. Jesaja får et syn hvor han ser Herren sitte på en høy og mektig trone: ”og slepet av hans kappe fylte templet. Serafer stod omkring ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to holdt de seg svevende. De ropte til hverandre: Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. All jorden er full av hans herlighet. Boltene ristet i dørtersklene når ropet runget, og huset ble fylt med røk. Da sa jeg: Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, jeg bor blant et folk med urene lepper, og mine øyne har sett Kongen, Herren, Allhærs Gud.” (Jes 6,1-5)

Det er viktig å understreke at frykten for Gud i Den gamle pakt har ikke sin grunn i møtet med det hemmelighetsfulle, det overnaturlige og uberegnelige. Israels Gud hadde åpenbart Sitt navn, og Sin vilje gjennom Loven. Israels Gud inngir frykt for Sitt navn, fordi Han står som Den Hellige i motsetning til all synd og vanhellighet. Bare se på den reaksjonen som Jesaja får når han ser Gud i dette synet.

Når Gud har gitt de 10 bud, så leser vi: ”Hele folket var vitne til tordendrømmene, lynglimtene, lyden av hornet og røyken over fjellet. Da folket så det, skalv de og stilte seg langt unna. Så sa de til Moses: Du kan tale til oss, så skal vi høre. Men la ikke Gud tale til oss, da må vi dø. Moses sa til folket: Frykt ikke, for Gud har kommet for å prøve dere, og for at frykt for Ham skal stå for deres øyne, så dere ikke synder.” (2.Mos 20,18-20) Frykten for Herren har i seg et vesentlig moment av redsel for Herrens straffende og strenge vrede mot synden. ”Hvem kjenner styrken i Din vrede? Eller hvem kjenner Din harme slik frykten for Deg krever?” (Salme 90,11)

I 5.Mos 7,21 beskrives Gud slik: ”La deg ikke skremme av dem, for Herren din Gud er hos deg, en stor og fryktinngytende Gud.” Videre i 5.Mos 10,17: ”For Herren deres Gud er Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og fryktinngytende Gud, som ikke gjør forskjell på folk, og ikke tar imot bestikkelser.” Gud beskrives også som Nidkjær eller sjalu. ”For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud.” (2.Mos 20,5) Og fordi Gud er nidkjær reagerer Han så sterkt på avgudsdyrkelse.

Men gudsfrykten i Den gamle pakt forenes også med åpenbaringen av Guds veldige miskunn, nåde og barmhjertighet. Dette er jo de dominerende trekkene ved Hans hellighet. ”… men jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.” (5.Mos 5,10) Hele Salme 103 vitner om dette. Ta deg tid til å lese den!

De gudfryktige i Den gamle pakt er de som ved bot og tro får erfare Hans tilgivelse og forløsende makt. Og disse vil hate alt det onde. Ord 8,13 gir oss en god definisjon på denne siden av gudsfrykten: ”Frykt for Herren er å hate det onde.” Det betyr å ha den samme holdningen som Gud har mot synd. Jo mer vi studerer Guds hellighet, i Hans Ord, jo mer vil vi forstå Hans brennende hat mot synden. Gud har ingen toleranse overfor synd. Synd er noe helt motsatt av selve Hans natur.

(fortsettes)