"Noe, som kom fra evigheten, levde i blant oss. Under, som man kanskje kan kalle dem, opplevde vi på en helt naturlig måte, på tross av alle våre begrensninger. Når jeg tenker tilbake på denne perioden etter den første verdenskrig, kjenner jeg at det var en forsmak på hva vi kan vente oss i mye større og mer fullkommen grad i fremtiden i Guds rike."
Slik beskriver Emmy Arnold den første tiden i det anabaptistiske fellesskapet Bruderhof, mens de hadde tilholdssted i Sannerz i delstaten Hessen i Tyskland. Hun forteller om syke som ble helbredet, demonbesatte ble satt i frihet. "Alt som skjedde synes veldig naturlig på denne tiden," skriver hun i boken: Torches Together." Jul, - og i særdeleshet adventtiden, påske og pinse ble benyttet både til evangelisering og gudstjenestefeiring på ulike måter. Nesten hvert eneste år øvde de på et julespill, og med dette gikk de fra by til by. Først dekorerte de byens forsamlingslokale med granbar for å gjøre plassen mer egnet for julespillets budskap. Spillene ble satt opp gratis, og tilhørerne gav dem gaver som takk: et skinkestykke, en pølse, et brød - alt etter det de hadde råd til. Glade gikk Bruderhof medlemmene hjemover, ofte i dyp snø, og kunne glede seg over et festmåltid når de kom hjem om natten. Det hørte med til sjeldenhetene, nøkterne og nøysomme som de ellers levde.
"På julaften gikk vi ofte sammen inn i skogen. Her hadde vi funnet et vindstille sted, og dekorert et grantre på forhånd. Vi tente lysene. Laget en ring rundt treet og sang både gamle og nye julesanger og hymner og lovsanger. Etter at juleevangeliet var blitt lest, tok hver av oss et lys fra treet, og så vandret vi i prosesjon. En hver av oss forsøkte å beskytte vårt lys for vinden, men om ett lys blåste ut, ble det tent igjen ved hjelp av et lys en annen bar. Dette var for oss et symbol på broderlig liv," forteller Emmy Arnold. 1.påskedag var en spesiell høytidsdag, for dette fellesskapet. Den dagen hadde de onde maktene, synd, skilsmisse og død, blitt beseiret gjennom Kristi oppstandelse. "Vi pleide å klatre opp til et kors før sola sto opp, omtrent ved tretiden om natten. En ild ble gjort opp, og i stillhet gikk vi rundt flammene. De som hadde en kort hilsen å bringe, gjorde det. Ved solens oppgang sang vi alle våre vakre påskesalmer, og vi leste fra evangeliene om Kristi oppstandelse. Men det var pinsen vi så på som "vår fest", mer enn noen annen høytid. For det var på grunn av pinsen og den første forsamlingen i Jerusalem, at vi var kalt til dette liv. Det var ikke slik at vi ville imitere noe. Det kan man ikke gjøre i noe tilfelle, for det som er av Ånden kan man aldri etterligne. Det er ikke riktig å si at en forsamling grunnlegges av mennesker. Det er bare noe Ånden kan gjøre. Det er mulig å grunnlegge et hjem for foreldreløse barn, et sykehjem, men aldri en forsamling," skriver Emmy Arnold.
Men selv om Bruderhof-fellesskapet likte å feire de kristne høytidene, var innholdet av dem levende hele året igjennom. For eksempel kunne de ved særskilte anledninger synge julesanger på sommeren. De var også nøye med sine morgensamlinger. De kom nemlig sammen tidlig om morgenen for å be og lese Guds ord. Ingen deltok i disse samlingene, om det på en eller annen måte ikke var rett med deres indre liv. "Vi ble ført sammen på en svært dyp måte i forbindelse med at vi studerte 1.Johannesbrev," forteller Emmy Arnold. Som kjent handler det blant annet om det fellesskapet som oppstår ved at vi vandrer i lyset.
Bloggbildet er hentet fra et av dagens Bruderhof fellesskap. Her bor unge og gamle side om side, og selv om man blir gammel og pleietrengende, tas man hånd om i fellesskapet.
Slik beskriver Emmy Arnold den første tiden i det anabaptistiske fellesskapet Bruderhof, mens de hadde tilholdssted i Sannerz i delstaten Hessen i Tyskland. Hun forteller om syke som ble helbredet, demonbesatte ble satt i frihet. "Alt som skjedde synes veldig naturlig på denne tiden," skriver hun i boken: Torches Together." Jul, - og i særdeleshet adventtiden, påske og pinse ble benyttet både til evangelisering og gudstjenestefeiring på ulike måter. Nesten hvert eneste år øvde de på et julespill, og med dette gikk de fra by til by. Først dekorerte de byens forsamlingslokale med granbar for å gjøre plassen mer egnet for julespillets budskap. Spillene ble satt opp gratis, og tilhørerne gav dem gaver som takk: et skinkestykke, en pølse, et brød - alt etter det de hadde råd til. Glade gikk Bruderhof medlemmene hjemover, ofte i dyp snø, og kunne glede seg over et festmåltid når de kom hjem om natten. Det hørte med til sjeldenhetene, nøkterne og nøysomme som de ellers levde.
"På julaften gikk vi ofte sammen inn i skogen. Her hadde vi funnet et vindstille sted, og dekorert et grantre på forhånd. Vi tente lysene. Laget en ring rundt treet og sang både gamle og nye julesanger og hymner og lovsanger. Etter at juleevangeliet var blitt lest, tok hver av oss et lys fra treet, og så vandret vi i prosesjon. En hver av oss forsøkte å beskytte vårt lys for vinden, men om ett lys blåste ut, ble det tent igjen ved hjelp av et lys en annen bar. Dette var for oss et symbol på broderlig liv," forteller Emmy Arnold. 1.påskedag var en spesiell høytidsdag, for dette fellesskapet. Den dagen hadde de onde maktene, synd, skilsmisse og død, blitt beseiret gjennom Kristi oppstandelse. "Vi pleide å klatre opp til et kors før sola sto opp, omtrent ved tretiden om natten. En ild ble gjort opp, og i stillhet gikk vi rundt flammene. De som hadde en kort hilsen å bringe, gjorde det. Ved solens oppgang sang vi alle våre vakre påskesalmer, og vi leste fra evangeliene om Kristi oppstandelse. Men det var pinsen vi så på som "vår fest", mer enn noen annen høytid. For det var på grunn av pinsen og den første forsamlingen i Jerusalem, at vi var kalt til dette liv. Det var ikke slik at vi ville imitere noe. Det kan man ikke gjøre i noe tilfelle, for det som er av Ånden kan man aldri etterligne. Det er ikke riktig å si at en forsamling grunnlegges av mennesker. Det er bare noe Ånden kan gjøre. Det er mulig å grunnlegge et hjem for foreldreløse barn, et sykehjem, men aldri en forsamling," skriver Emmy Arnold.
Men selv om Bruderhof-fellesskapet likte å feire de kristne høytidene, var innholdet av dem levende hele året igjennom. For eksempel kunne de ved særskilte anledninger synge julesanger på sommeren. De var også nøye med sine morgensamlinger. De kom nemlig sammen tidlig om morgenen for å be og lese Guds ord. Ingen deltok i disse samlingene, om det på en eller annen måte ikke var rett med deres indre liv. "Vi ble ført sammen på en svært dyp måte i forbindelse med at vi studerte 1.Johannesbrev," forteller Emmy Arnold. Som kjent handler det blant annet om det fellesskapet som oppstår ved at vi vandrer i lyset.
Bloggbildet er hentet fra et av dagens Bruderhof fellesskap. Her bor unge og gamle side om side, og selv om man blir gammel og pleietrengende, tas man hånd om i fellesskapet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar