I går ettermiddag ble jeg sittende i bønnekoia mi, og tenke på hvilket grep rastløsheten har på oss. Jeg tror faktisk dette er et større problem, enn det mange vil innrømme at det er. Det må skje noe hele tiden.
Som en stille protest mot den moderne rastløsheten taler de første ordene i prologen til Benedikts klosterregel. Der heter det: "Lytt, min sønn, til mesterens ord, bøy ditt hjertes øre hen, ta imot din kjærlige fars formaning, og omsett den i handling."
"Lytt - med ditt hjertes øre..." Ikke bare med hjerne og intellekt, men med hele meg, mine følelser og forestillinger. Lærer jeg å lytte, blir jeg trukket inn i et "gi og motta". Hos den hellige Benedikt heter det videre: "Og med øynene åpne mot Guds lys, la oss lytte med vaktsomt øre til det daglige kall fra Guds stemme: 'I dag', heter det, 'i dag om dere hører hans stemme, forherd ikke deres hjerter.' Og videre: 'Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene.' Og hva sier Ånden: 'Kom, mine barn, og lytt til meg; jeg skal lære dere Herrens frykt. Løp, så lenge dere har livets lys, så ikke dødens mørke får dere i sin vold."
Skal vi komme dit hen at vi kan lytte, slik den hellige Benedikt anbefaler oss, ja da må Gud gjøre noe med rastløsheten vår. En av Åndens frukter er "fred". I Rom 14,17 leser vi at "Guds rike består i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd." Det greske ordet som er benyttet i Gal 5,22 hvor den Åndens frukt som heter fred nevnes, er ordet eirenè (uttales irenè). Ordet er brukt i betydningen fred i sinnet, det vil si at sinnet er fritt fra begjær og følelsenes innvirkning. Når jeg leser dette kjenner jeg virkelig på behovet i mitt eget liv for å be om at mitt sinn fylles med Guds fred! Vi har jo fått et eget løfte om dette i Fil 4,7: "Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus." Men er det en virkelig erfaring i mitt liv? Her kjenner jeg virkelig at Gud må gjøre sitt verk i mitt liv på et enda dypere plan.
"For han er vår fred..." (Ef 2,14) Jeg leser disse ordene og tenker: Jeg skal feste blikket på Jesus, og tillate at Hans fred som overgår all forstand, får strømme over meg, slik at Han kan gjøre noe med min rastløshet.
Det skal jeg gjøre i dagene som kommer. Jeg skal sette meg på fanget til Gud, bikke hodet mitt inn til Hans bryst, og hvile hos Ham. Akkurat det trenger jeg.
Disse ordene av Esther de Waal, en legkvinne som har levd etter Benedikts-regel i mange år, rinner meg i hu:
Å søke Gud betyr først av alt å la deg selv bli funnet av Ham. Han er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Han er Jesu Kristi Gud. Han er din Gud, ikke fordi Han er din, men fordi du er Hans. Å velge Gud, er å fatte at du er kjent og elsket på en måte som overgår alt du kan forestille deg, lenge før noen hadde tenkt på deg eller sagt ditt navn.
" Men er det en virkelig erfaring i mitt liv? Her kjenner jeg virkelig at Gud må gjøre sitt verk i mitt liv på et enda dypere plan."
SvarSlett-----------
Dette ville jeg tro ganske mange kan si med deg. Jeg tror "det moderne livet" krever for mye av våre tanker og oppmerksomhet. Det skaper et alt for stort skille mellom "tankelivet" og "det dypere plan".
Jeg lurer ofte på hvordan det var å leve i gammle dager? Da kunne man leve et helt liv innenfor et område som ikke var større enn noen få mil i diameter. Livet besto mest av arbeid og hvile. Ingen biler eller telefoner, ingen elektrisitet, ingen medier, kanskje bortsett fra en Bibel med gotisk skrift, en huspostill og en salmebok.
Jeg så en gang en skolegeografibok fra attenhundretallet. Der var hele Afrika, bortsett fra kyststipen, tegnet helt hvitt. Og med stor skrift over det hele stod det: "Hottentottnes land".
Jeg tror livet var enklere i gammle dager.
Takk for verdifullt innspill. Dine synspunkter deler jeg fullt ut. Jeg tror vi må våge å forenkle våre liv, foreta loftsrydding. Tror ikke all den massive "informasjonsflyten" vi utsettes for daglig, fører med seg så mye godt for vår helse - heller ikke åndelige helse. Det er veldig mye vi ikke trenger når det kommer til stykke. Men det krever en radikal omlegging av livene våre.
SvarSlettVi bør også forenkle våre menigheter med alle sine akitiviteter og komiteèr som går ut over den tiden vi bruker på å søke Gud`s nærvær. Fellesskapet med Herren må vi prioritere først.
SvarSlettDessuten er det få som blir frelst av hva vi foretar oss innenfor menighetens fire vegger.
For meg har det vært befriende å være med i en sammenheng i det siste, hvor vi har feiret gudstjeneste, hvor fokus har vært på tilbedelsen av Den evige Gud. Ingen helseblesende morsomheter, og masse aktiviteter. Men Ordet, bønnene, hymnene og brødet som brytes. Rom for stillhet og ettertanke.
SvarSlettHvor har du funnet dette? Noe slikt kunne jeg virkelig ha tenkt meg!
SvarSlettDet er bare tre steder jeg har opplevd det jeg har skrevet om her, og det er i Den nordisk katolske kirke og i Hl.Trifons kloster. Og de gangene jeg har vært på Nya Slottet Bjärka Säby.
SvarSlettNå har ikke jeg vært på de stedene du nevner, Bjørn Olav. Men jeg skulle gjerne avlagt disse et besøk. Jeg tror i alle fall at du er inne på noe vesentlig, og tragisk for dagens kirke, at det er få steder hvor man virkelig føler at det du peker på, er i sentrum: "Fokus har vært på tilbedelsen av Den evige Gud. ... Ordet, bønnene, hymnene og brødet som brytes. Rom for stillhet og ettertanke."
SvarSlettJeg har hatt ansvar for og talt på noen gudstjenester som har vært flotte. Jeg vet også om menigheter som har fine gudstjenester. Aktuell og inspirerende forkynnelse. Fin sang, frisk lovsang, mange mennesker etc. Men i det siste har jeg mer og mer tenkt at disse gudstjenestene i grunnen har vært våre gudstjenester. Vi har gjort det ganske bra, og mye godt har kommet fram. Men har det vært en GUDS-tjeneste, et sted der Gud har satt oss stevne? Har det vært en samling vi har kommet til med lengsel og forventning, med hellig ærefrykt? Eller har det altså først og fremst vært våre forsøk på å gjøre det beste for å nå opp til Gud?
Vel, en skal vokte seg for å tale nedsettende om noe mange - også jeg - har blitt velsignet av. Men poenget er at jeg mer og mer føler behov for at våre gudstjenester blir mer orientert om det åpenbare sentrum, Gud selv.