Jeg har funnet frem igjen en gammel bok som utfordrer meg veldig. Det er professor Peter Beyerhaus (bildet) sin bok ”Uendret oppdrag”, som utkom i Fast Grunn serien på Lunde forlag. Min utgave er fra 1974, men innholdet føles like tidsaktuelt. Og den blir ikke mindre aktuell etter at de sør koreanske misjonærene som er blitt holdt som gisler i Afghanistan nå er blitt frigitt. I kjølvannet av frigivelsen har sør koreanske myndigheter lovet Talliban at landet skal forhindre sør koreanere i å sende misjonærer til landet. Denne avtalen kan føre til at nye misjonærer blir kidnappet både i Afghanistan og i andre muslimske land, for å presse misjonærene ut av landene.
Peter Beyerhus som har vært en av de kritiske røstene mot Kirkenes Verdensråd, stiller i denne meget viktige boken dette avgjørende spørsmål:
Hvor har vi egentlig vår fullmakt fra til å drive misjon som for verden virker anstøtene?
Beyerhus trekker frem motforestillingene mot misjon. Det argumenteres ut fra politiske, sosiale, kulturelle, religiøse, etiske og også misjonshistoriske synspunkter. Og man konfronteres med de rivaliserende misjonsutfordringer fra andre religioner og ideologier. Og så har man de liberale kreftene som sier: ”Har dette som inntil nå har vært forkynt for den ikke-kristne verden, at Jesus er den eneste frelsesveien, noen gyldighet lenger. Hvilken rett har vi til å si det? Er kirken troverdig når den er så inntollerant?”
Peter Beyerhus er ikke tydelig i sitt svar på disse utfordringene. Han sier: ”Selv er jeg overbevist om at den eneste mulighet for på ny å oppdage og klarlegge misjonens grunn, er å vende tilbake til opphavet for kristne tanke og virke, nemlig til Skriftens grunn. Og jeg mener det foreligger god grunn til å ta utgangspunkt i den klassiske teksten som misjonsbevegelsen til alle tider på ny og på ny har hentet sin sterkeste inspirasjon og fullmakt fra.” Og da tenker Beyerhus selvsagt på misjonsbefalingen. Den har fremdeles gyldighet. Jesus har ikke trukket den tilbake.
Professor Beyerhus og er også tydelig på at realiteten i Kristi oppstandelse er selve forutsetningen for kirkens misjonsengasjement. Og slik må det selvsagt være. Den Frelseren vi tror på, og forkynner, er en høyst levende person!
Avisen Dagen skrev fredag i et stort oppslag om blant annet Norsk Luthersk Misjonssamband nå vil sette et enda større fokus på pionermisjon. Intet kunne glede meg mer. Jeg takker Gud for våre venner i Misjonssambandet som fortsatt brenner for å nå de mange unådde folkeslagene med evangeliet.
”Vi ønsker å fokusere på store unådde muslimske folkegrupper i det østlige Afrika”, sier generalsekretær Ola Tulluan til Dagen.
Misjonssambandet vil bruke både ressurser og misjonærer på dette området. Det samme gjelder det fransktalende Vest-Afrika der organisasjonen har startet pionerarbeid i den sørvestlige delen av Mali. Men Misjonssambandet satser ikke bare her. De har også startet opp et nytt arbeid i Mongolia, og har også planer om å utvide arbeidet i Kina.
Det er mye å glede oss over! La oss ta inn over oss det kall vi alle har for å støtte misjonens store sak. Det er fremdeles mange som venter der ute! La oss på nytt be om at misjonsutfordringen igjen kommer frem i taler og samtaler og bønn i våre menigheter.
Peter Beyerhus som har vært en av de kritiske røstene mot Kirkenes Verdensråd, stiller i denne meget viktige boken dette avgjørende spørsmål:
Hvor har vi egentlig vår fullmakt fra til å drive misjon som for verden virker anstøtene?
Beyerhus trekker frem motforestillingene mot misjon. Det argumenteres ut fra politiske, sosiale, kulturelle, religiøse, etiske og også misjonshistoriske synspunkter. Og man konfronteres med de rivaliserende misjonsutfordringer fra andre religioner og ideologier. Og så har man de liberale kreftene som sier: ”Har dette som inntil nå har vært forkynt for den ikke-kristne verden, at Jesus er den eneste frelsesveien, noen gyldighet lenger. Hvilken rett har vi til å si det? Er kirken troverdig når den er så inntollerant?”
Peter Beyerhus er ikke tydelig i sitt svar på disse utfordringene. Han sier: ”Selv er jeg overbevist om at den eneste mulighet for på ny å oppdage og klarlegge misjonens grunn, er å vende tilbake til opphavet for kristne tanke og virke, nemlig til Skriftens grunn. Og jeg mener det foreligger god grunn til å ta utgangspunkt i den klassiske teksten som misjonsbevegelsen til alle tider på ny og på ny har hentet sin sterkeste inspirasjon og fullmakt fra.” Og da tenker Beyerhus selvsagt på misjonsbefalingen. Den har fremdeles gyldighet. Jesus har ikke trukket den tilbake.
Professor Beyerhus og er også tydelig på at realiteten i Kristi oppstandelse er selve forutsetningen for kirkens misjonsengasjement. Og slik må det selvsagt være. Den Frelseren vi tror på, og forkynner, er en høyst levende person!
Avisen Dagen skrev fredag i et stort oppslag om blant annet Norsk Luthersk Misjonssamband nå vil sette et enda større fokus på pionermisjon. Intet kunne glede meg mer. Jeg takker Gud for våre venner i Misjonssambandet som fortsatt brenner for å nå de mange unådde folkeslagene med evangeliet.
”Vi ønsker å fokusere på store unådde muslimske folkegrupper i det østlige Afrika”, sier generalsekretær Ola Tulluan til Dagen.
Misjonssambandet vil bruke både ressurser og misjonærer på dette området. Det samme gjelder det fransktalende Vest-Afrika der organisasjonen har startet pionerarbeid i den sørvestlige delen av Mali. Men Misjonssambandet satser ikke bare her. De har også startet opp et nytt arbeid i Mongolia, og har også planer om å utvide arbeidet i Kina.
Det er mye å glede oss over! La oss ta inn over oss det kall vi alle har for å støtte misjonens store sak. Det er fremdeles mange som venter der ute! La oss på nytt be om at misjonsutfordringen igjen kommer frem i taler og samtaler og bønn i våre menigheter.
Ja, jeg er gjerne med på å gi ros til Misjonssambandet for deres store innsats for misjon. De er også flinke til stadig gå videre til nye, unådde grupper.
SvarSlettMen, siden jeg selv er formann for Frikirkens Israels- og Ytremisjon, må jeg jo medgi at dette ikke alltid er så enkelt. For vår del har vi sagt at vi "har et særlig fokus på Israel og de minst evangeliserte folkeslag". Men det tar tid og ressurser å nå disse minst evangeliserte (eller "unådde" som noen sier) folkeslag. Ofte blir vi fristet til å legge større vekt på arbeid hvor det allerede skjer mye, prosjekter som er lett salgbare og hvor vi lettere vil få inn penger til.
Jeg har akkurat lest litt om hva som skjedde da den første hedning - en zulukvinne - ble døpt som resultat av norsk misjon. Landstad skrev en egen salme for anledningen. I mange bygder og hjem hadde man stor fest. Men det tok mange år før den første ble døpt. Senere fulgte flere etter, men disse nybrottsårene var en prøvens tid for misjonsgløden i Norge.
Ja, oppdraget er uendret. Men for å kunne virkeliggjøre det, er vi avhengige av mange trofaste støttespillere. Og det er fint at det skrives om misjon på en slik blogg som dette. Takk, Bjørn Olav!
Jeg skulle virkelig ønske at misjonens sak ble høyere prioritert. Og ikke minst den del av arbeidet som gjøres fra hjemmefronten. Det har vært fantastisk å se den misjonsgløden som finnes i Toten Frikirke. Takket være denne, og andre menigheter i ditt kirkesamfunn, fikk en norsk misjonsfamilie muligheten til å bli et år til i Etiopia. Det finnes mange med et stort hjerte for misjonens sak, men det skulle ha vært enda flere. Jeg er veldig glad for det fine arbeidet også Den evangelisk lutherske frikirke gjør. Skulle ønske at pionermisjonærenes innsats hos dere ble enda bedre kjent.
SvarSlettNoe annet som opptar meg er radiomisjonen. Etter at jeg begynte å lytte til Ancient Faith Radio, som du tipset meg om, har jeg virkelig fått øynene opp for hvor flott et evangeliseringsredskap radioen er.
Jeg publiserer gjerne misjonsinfo fra Frikirken her på bloggen, så har du noe på lager, så er det bare å sende det.