Mine mennoittvenner fra USA og Canada, har sendt meg en del studiemateriale, som kommer godt med i mitt forarbeide til boken jeg holder på å skrive om anabaptistenes historie. I en av disse bøkene, "The Faith worth dying for", leser jeg historien om Anneken van den Hove. En gripende historie er det - om en kvinne som ikke vil oppgi sin tro på Jesus, uansett omkostninger. I Brussel i Belgia, under regimet til erkehertug Albert, ble denne 46 år gamle kvinnen, som var tjenestepike for to kristne kvinner, forrådt av en prest. Han kjente til hennes anabaptistiske sympatier. Anneken ble arrestert av de katolske myndighetene og satt fengslet i to år og syv måneder under grusomme soningsforhold. Under tortur fikk hun gjentatte muligheter til å fornekte sin tro, men holdt ut disse svære lidelsene.
9. juli 1597 kom noen jesuitter til fengslet, og truet henne til å omvende seg fra sin tro på de anabaptistiske prinsippene og bli en del av Romerkirken. Anneken nektet. Jesuittprestene ville gi henne seks måneder til å tenke seg om, men Anneken svarte at unasett hvor lang tid de gav henne, ville svaret bli det samme. "Dere får gjøre med meg hva dere vil. Mitt høyeste ønske er å være sammen med min Herre. Intet offer er for stort å gi for Ham."
Samme dag førte disse jesuittene henne noen mil utenfor Brussel. Her ble det gravd en grop, Anneken ble bedt om å kle av seg, og klyve ned i gropen. Jesuittene begynte så å kaste jord på henne. Flere ganger ble hun spurt om å fornekte sin tro, men Anneken var like standhaftig. Til slutt var hun dekket opp til halsen, og for siste gang fikk hun anledning til å frasi seg sin tro. Hun svarte nei, og gav uttrykk for at tiden endelig var kommet til å møte Jesus."
Dermed ble hun levende begravd. Anneken van den Hove ble bare 48 år gammel.
Når jeg leser den gripende historien om Anneken, kommer jeg til å tenke på ordene i Hebr 11,33-40:
"Ved tro beseiret de kongeriker, utøvde rettferdighet, fikk løfter oppfylt, stoppet gapet på løver, slokket sterk ild, unnslapp sverdets egg, ble gjort sterke etter svakhet, ble tapre i kamp og drev de fremmedes hærer på flukt. Kvinner fikk sine døde igjen ved oppstandelse. Andre ble torturert, uten å ta imot befrielse, for at de kunne oppnå en bedre oppstandelse. Andre igjen fikk prøvelser med spott og pisking, ja, og med lenker og fengsel. De ble steinet, de ble saget i to, ble fristet, ble slått ihjel med sverdet. De flakket omkring i saueskinn og geiteskinn. De led nød, ble plaget og pint, og denne verden var dem ikke verd. De flakket omkring i ørkener og i fjellene, i huler og i jordens grotter. Og alle disse, selv om de fikk godt vitnesbyrd ved troen, så fikk de ikke se oppfyllelsen av løftet. For Gud hadde på forhånd utsett noe bedre for vår skyld, for at de ikke skulle bli fullendt uten oss."
Fremdeles koster det å følge Jesus.
"Ja, og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, blir forfulgt." (2.Tim 3,12)
Tegningen viser henrettelsen av Anneken van den Hove.
Det er jo forferdelig at noen kunne være så grusomme, og særlig at mennesker med en kristen bekjennelse kunne oppføre seg slik mot annerledes troende.
SvarSlettMine tanker i dag går også til en medarbeider i Det palestinske bibelselskap i Gaza, Rami Ayyad, som i helgen ble bortført og drept. Han arbeidet i bibelbutikken i Gaza. Mange i området har respekt for det bibelselskapet gjør, men det er også noen militante grupper som vil drive vekk all kristen innflytelse. Så martyrer for troen finnes dessverre også i dag, ja kanskje mer enn noen gang.
Samtidig tenker jeg på oss. Vi mister ikke livet eller blir satt i fengsel for vår kristen tro. Men samtidig ser jeg hvor lett det er for mange å svikte Kristus ved sin måte å leve på. De oppgir en levemåte de egentlig mener burde være den rette. De våger ikke forsvare en tro de egentlig mener er den rette. Så tilpasser man sitt syn etter omgivelsene og gir etter for trykket rundt seg. Men vi er jo alle kalt til å ta vårt kors opp og følge Jesus. Hvor mye er så vi villige til å tåle for å følge Jesus?
Dette er utfordringer vi alle sammen bør tenke over.
Frid BjornOlav.
SvarSlettJag blev mycket gripen av din blogg idag.Och min bön till Gud är,att Han styrker oss,och att vi helt överlämnar oss till Honom,så att vad vi än måste gå igenom,vi ALDRIG överger vår FRÄLSARE!
"På Örnavingar"
PÅ Örnavingar sitt folk Han förer,
där tanken svindlar och väg ej ser,
mot högre syften långt bortom gruset,
där jordiskt fäste ej binder mer,
Den Gud förlossat ur träldomsbandet
kan saligt hinna det goda landet.
Ej murar stänga den väg han går,
som över allt och allting rår.
"På Örnavingar"hav tröst mitt hjärta,
och åt Guds omsorg dej helt förtro.
Härnere storm,men däruppe vila.
Hos Gud allena,är frid och ro.
Han mäktar göra,vad du ej anat,
i andevärlden Hans hand har banat
en segerns väg för var pilgrims fot,
som tager barnsligt Hans ord emot!
Fridshälsningar från Sverige!
Karin
Tenk hva martyrskaren i himmelen vil ha å fortelle! Det er godt at sannheten kommer for en dag. Men la oss også huske på alle dem som i dag lider for Jesus, i ulike deler av verden.
SvarSlettDenne bloggen fikk meg til å tenke på den bønn som er i Frans av Assisis ånd:
SvarSlettHerre gjør meg til redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet råder.
La meg bringe tro der tvil råder.
La meg bringe sannhet der villfarelse råder.
La meg bringe lys der mørket ruger.
La meg bringe glede der sorg og tyngsel råder!
Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!
Amen.
Much of the historic Roman Catholic and Protestant literature has represented the Anabaptists as groups who preached false doctrine and led people into apostasy. That negative historiography remained popular for about four centuries. The Roman Catholics and Protestants alike persecuted the Anabaptists, resorted to torture and other types of physical abuse, in attempts both to curb the growth of the movement and bring about the salvation of the heretics (through recantation). The Protestants under Zwingli were the first to persecute the Anabaptists. Felix Manz became the first martyr in 1527. On May 20 1527, Roman Catholic authorities executed Michael Sattler. King Ferdinand declared drowning (called the third baptism) "the best antidote to Anabaptism". It has been said that a "16th century man who did not drink to excess, curse, or abuse his workmen or family could be suspected of being an Anabaptist and thus persecuted."[2] Estep estimates that thousands died in Europe in the sixteenth century. The Tudor regime, even those that were Protestant (Edward VI and Elizabeth I) persecuted Anabaptists as they were deemed too radical and therefore a danger to religious stability. This occurred particularly under Elizabeth, who desired moderate religion and disliked Catholics, Puritans and Anabaptists.
SvarSlettThieleman J. van Braght's Martyrs Mirror describes the persecution and execution of thousands of Anabaptists, such as Dirk Willems, in Austria, Belgium, Germany, the Netherlands, Switzerland, and other parts of Europe between 1525 and 1660. Continuing persecution in Europe was largely responsible for the mass immigrations to North America by Amish, Hutterites, and Mennonites.
Anabaptist women have faced horrifying human barriers to serving in ministry, including martyrdom. An estimated 525 Anabaptist women were martyred; the first was Madelyn Wens, who was burned at the stake for preaching. [5] [6]
http://en.wikipedia.org/wiki/Anabaptist