I bloggposten nedenfor har jeg omtalt en ny bok av den internasjonalt anerkjente bibellæreren Derek Prince: "Historien formes gjennom bønn og faste." I denne boken er det gjengitt en erklæring fra president Abraham Lincoln om en dags nasjonal ydmykelse gjennom faste og bønn, som jeg synes er så interessant og viktig også inn i vår egen nasjonale situasjon at jeg gjerne deler den med bloggens lesere.
Ettersom Senatet i USA, ved ydmykt å anerkjenne Den Allmektige Guds overherredømme og rettferdighet i alle relasjoner blant mennesker og nasjoner, har de bedt Presidenten å utpeke og sette til side en dag for nasjonal bønn og ydmykhet. Ettersom det er alle nasjoners plikt, å stå i det rette avhengighetsforhold til den overstyrende Guds makt, bekjenne sine synder og overtredelser med ydmyk sorg, men likevel med en fast overbevisning be om ekte tilgivelse og nåde. Dette får vi del i ved å anerkjenne den herlige sannhet, proklamert ved Den hellige Skrift og bevist gjennom alle tider - bare de nasoner blir velsignet som bekjenner at Herren er Gud. Og ettersom vi vet, ved Hans guddommelige lov, at både nasjoner og individer er gjenstand for straff og tukt i denne verden. På denne bakgrunn burde vi frykte at den tragiske ulykke som en borgerkrig representerer, og som nå avfolker vårt land, kan bli lagt på oss som en straff for våre overmodige synder. Dette skaper et behov for en nasjonal reformasjon for oss som folk. Vi har vært motagere av himmelens største gaver. Vi har blitt spart gjennom alle disse årene med fred og framgang. Vi har vokst i antall, rikdom og makt som ingen annen nasjon noensinne. Men vi har glemt Herren Gud. Vi har glemt Hans nådige hånd som har gitt oss fred, framgang og styrke. Og så har vi forgjeves innbilt oss, i vår svikaktighet, at alle disse velsignelsene ble produsert ved vår egen overnaturlige visdom og fortreffelighet. Forgiftet av en ubrutt suksess, har vi blitt for selvtilfredse til å kjenne trang for forløsning og livsnødvendig nåde. Vi er for stolte til å be til den Gud som skapte oss! Det sømmer seg således for oss å ydmyke oss framfor Den Allmektige som vi har fornærmet og bekjenne våre nasjonale synder samt be om renselse og tilgivelse. Som en oppfølging av denne anmodningen, og fordi jeg fullt ut støtter Senatets synspunkt, proklamerer jeg med dette at vi skal reservere torsdag 30. april 1863, som en nasjonal bots-, faste- og bønnedag. Og jeg ber herved hele folket om at dere denne dagen avstår fra deres vanlige gjøremål. La oss denne dagen, på de ulike steder hvor vi kan samles til gudstjeneste, enten offentlig eller privat, stå sammen og holde dagen hellig for Herren, og innvie oss til Ham og ydmykt ta imot det som Han måtte pålegge oss ved en anledning som denne. Når vi gjør dette sant og ærlig, la oss da også hvile ydmykt i håpet vi har fått fra Ham, at et felles rop fra en nasjon vil bli hørt og besvart med velsignelse, og ikke noe mindre enn tilgivelse for våre nasjonale synder samt gjenopprettelse av vårt oppdelte og lidende land til dets tidligere lykke, samhold og fred. Som vitne på dette skriver jeg mitt navn og fester herved USAs segl på denne erklæring.
Gjort i byen Washington 30.mars 1863 i det 87. år i den amerikanske stats uavhengighet.
Abraham Lincoln (president), William H. Seward (utenriksminister)
Ettersom Senatet i USA, ved ydmykt å anerkjenne Den Allmektige Guds overherredømme og rettferdighet i alle relasjoner blant mennesker og nasjoner, har de bedt Presidenten å utpeke og sette til side en dag for nasjonal bønn og ydmykhet. Ettersom det er alle nasjoners plikt, å stå i det rette avhengighetsforhold til den overstyrende Guds makt, bekjenne sine synder og overtredelser med ydmyk sorg, men likevel med en fast overbevisning be om ekte tilgivelse og nåde. Dette får vi del i ved å anerkjenne den herlige sannhet, proklamert ved Den hellige Skrift og bevist gjennom alle tider - bare de nasoner blir velsignet som bekjenner at Herren er Gud. Og ettersom vi vet, ved Hans guddommelige lov, at både nasjoner og individer er gjenstand for straff og tukt i denne verden. På denne bakgrunn burde vi frykte at den tragiske ulykke som en borgerkrig representerer, og som nå avfolker vårt land, kan bli lagt på oss som en straff for våre overmodige synder. Dette skaper et behov for en nasjonal reformasjon for oss som folk. Vi har vært motagere av himmelens største gaver. Vi har blitt spart gjennom alle disse årene med fred og framgang. Vi har vokst i antall, rikdom og makt som ingen annen nasjon noensinne. Men vi har glemt Herren Gud. Vi har glemt Hans nådige hånd som har gitt oss fred, framgang og styrke. Og så har vi forgjeves innbilt oss, i vår svikaktighet, at alle disse velsignelsene ble produsert ved vår egen overnaturlige visdom og fortreffelighet. Forgiftet av en ubrutt suksess, har vi blitt for selvtilfredse til å kjenne trang for forløsning og livsnødvendig nåde. Vi er for stolte til å be til den Gud som skapte oss! Det sømmer seg således for oss å ydmyke oss framfor Den Allmektige som vi har fornærmet og bekjenne våre nasjonale synder samt be om renselse og tilgivelse. Som en oppfølging av denne anmodningen, og fordi jeg fullt ut støtter Senatets synspunkt, proklamerer jeg med dette at vi skal reservere torsdag 30. april 1863, som en nasjonal bots-, faste- og bønnedag. Og jeg ber herved hele folket om at dere denne dagen avstår fra deres vanlige gjøremål. La oss denne dagen, på de ulike steder hvor vi kan samles til gudstjeneste, enten offentlig eller privat, stå sammen og holde dagen hellig for Herren, og innvie oss til Ham og ydmykt ta imot det som Han måtte pålegge oss ved en anledning som denne. Når vi gjør dette sant og ærlig, la oss da også hvile ydmykt i håpet vi har fått fra Ham, at et felles rop fra en nasjon vil bli hørt og besvart med velsignelse, og ikke noe mindre enn tilgivelse for våre nasjonale synder samt gjenopprettelse av vårt oppdelte og lidende land til dets tidligere lykke, samhold og fred. Som vitne på dette skriver jeg mitt navn og fester herved USAs segl på denne erklæring.
Gjort i byen Washington 30.mars 1863 i det 87. år i den amerikanske stats uavhengighet.
Abraham Lincoln (president), William H. Seward (utenriksminister)
Personlig må jeg si at jeg vil huske Prince som en usunn predikant.
SvarSlettSelv om han senere tok delvis avstand fra den, (...though we believe them to be essentially sound*...) og dens teologi må sheperding-bevegelsen nevnes.
Også Prince's demonologi bør nevnes.
*hentet fra uttelsen hvor personene bak "the fort lauderdale five", deriblant DP ba om unnskyldning for de feil gjort i sheperding-tiden.
Mvh.
Lars
Dette var veldig interessant. Jeg husker at kong Olav skrev forordet til en bok om bønn for Norge. Vår nåværende konge ville kanskje ikke ha gjort det, slik utviklingen i vår nasjon har vært og ikke minst den negative utviklingen vi har sett i vårt kongehus. Men jeg er så takknemlig for at kong Olav skrev dette forordet, hvor man oppfordret oss til å be for Norge. Det burde vi alle gjøre. Det er ikke så lenge til neste bots- og bededag i Norge. Den bør vi virkelig bruke til å bøye våre kne og be om vekkelse for land og folk.
SvarSlettJeg kan ikke si annet, Lars enn at jeg i mange år har hatt stor glede av den solide bibelundervisningen til Derek Prince. For tiden holder jeg på med et gedigent bibelstudium som Prince har kalt "Grunnvollen for rettferdig levesett", som omhandler selve grunnvollen for den kristne tro: Læren om frelse, dåp, Den Hellige Ånd, håndspåleggelse, de troendes oppstanelse og evig dom. (Hebr 6,1-2) Det er virkelig noe å anbefale. Jeg har også hatt stor glede av å lese og praktisere undervisningen om å proklamere Guds ord. Jeg vet ikke om du har hatt anledning til å lese dette materialet, men anbefaler deg å kikke på det. Mye av Prince sin undervisning finnes også tekstet til norsk på dvd. Det er også skrevet en meget god biografi om hans liv, også oversatt til norsk. Dette er virkelig en skatt for enhver bibelleser.
SvarSlettÅret før Prince døde hadde jeg selv glede av å hilse på ham i Israel, hvor jeg forrettet nattverd sammen med pastorer fra mange nasjoner på konferansen til IKAJ. Mye av mitt engasjement for Israel skyldes blant annet bibelundervisningen til Derek Prince. I sine siste leveår gikk Prince i Christ Church, som ligger ved Jaffaporten i Gamlebyen i Jerusalem. Det er den eldste protestantiske kirken i Den store kongens by. Dette er en anglikansk kirke. Jeg skal selv besøke den i enste måned, og har hatt gleden av å besøke den de gangene jeg har vært i Jerusalem. Da skal jeg også besøke Elijahu Ben Haim, bønneleder i Israel, og en av mine gode venner. Derek Prince bodde hos Ben Haim familien etter at han ble enkemann.