På tur med Poirot en høstdag i oktober

Etter å ha tilbrakt deler av dagen i går på sykehuset for nye undersøkelser av hjertet, og med en elendig fysisk form mesteparten av gårsdagen, var det godt kunne ta med seg hunden vår Poirot, inn til bønnekoia og tilbringe litt tid der idag. Været viste seg fra sin aller beste side, og det var så varmt at jeg kunne sette meg på trammen og hvile meg der. Bivirkningene av medisinene jeg tar, gjør at det er ikke så veldig lenge jeg skal gå, før jeg blir så sliten at jeg må sette meg ned. Men før jeg kom så langt at jeg gikk inn til koia, som bare er en femminuttes spasertur fra parkeringsplassen, gikk jeg en tur med Poirot. Det er så flott å se at den også koser seg i det flotte høstværet, og trives med å gå våre små spaserturer. Det er jo så mye som det må luktes på, og som må undersøkes nærmere! Jeg føler en egen trygghet å ha den med meg, siden den er god til å varsle når det er en føling underveis. Fra trammen på koia har jeg en kjempeflott utsikt til Skumsjøen, som disse høstdagene bærer sitt navn med rette. Litt vind lager skumtopper på de små bølgene. Her oppe står løvskogen i sine vakreste farger, og det er høyt gress rundt koia, som svaier i vinden. Jeg satt på trammen og sang salmer! Sist jeg var her inne tok jeg med meg en gammel sangbok som kalles "Evangelisten". Det er veldig mange nye sanger som jeg synes både er flotte, nydelige og som er til stor hjelp i tilbedelsen. Men jeg er også veldig glad i de gamle salmene og vekkelsessangene. Hele dette året er det en sang som har fulgt meg på nesten hvert eneste møte eller gudstjeneste hvor jeg har deltatt, og det er sangen: "Jesus det eneste". Den sangen hørte jeg første gang i bisettelsen etter min far. Da var jeg bare 12 år gammel. Den sangen har siden den gangen betydd svært mye for meg. Men i dag sang jeg: "Hellig, hellig, Herre Gud Allmektig" Det kjentes både riktig og godt. Jeg elsker dette stedet her oppe, og er så takknemlig for å ha dette lille stedet hvor jeg kan trekke meg tilbake. Nå går jeg og drømmer om en kano, som jeg kunne ha liggende her, og som kunne brukes nede på Skumsjøen. Tenk å kunne sitte der en stille sommer eller høstdag, padle litt og bare nyte stillheten og naturen! Den kanoen har jeg ført opp på bønnelista mi.