Endelig hjemme!

Jeg har tenkt på det mange ganger. Særlig på strabasiøse reiser, for eksempel langs elendige veier på øde strekninger i Russland: Hvor godt det skal bli å komme hjem! Jeg stortrives nemlig hjemme. Der kan jeg hvile, slappe av, være meg selv. Der er jeg sammen med mine, som er glad i meg. Vi bor i et hus med storslagen utsikt over Mjøsa, med en liten hage, og med det vi kaller Hundremeterskogen rett ved siden av. Men likevel: Dette er ikke mitt endelige hjem. Det finnes ikke her i verden, men i himmelen. Bibelen kaller oss "fremmede og utlendinger på jorden," (Hebr 11,13) og minner oss om at "vårt borgerskap er i himlene." (Fil 3,20) I Salme 23,6 står det: "Sannelig, bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager. Og jeg skal bo i Herrens hus til evig tid." Jeg ser fram til å flytte hit. Endelig slippe sykdommens herjinger i kroppen, slitenheten og uroen.

Men først og fremst gleder jeg meg veldig til at i himmelen er vi sammen med Gud. Jeg leste en gang noe som den kjente sangforfatteren Fanny Crosby sa, som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Fanny Crosby som har skrevet mer enn 2000 sanger -som Salige visshet, Hold meg nær til ditt kors, Hele veien går Han med meg, ble født blind. Hun sa: Om jeg skulle få anledning til å leve en gang til, ville jeg også være født blind. For når jeg døde, var det første ansiktet jeg fikk se Jesu ansikt!" Himmelen er mange ting, men den viktigste er denne: Himmelen er Guds hjem. Det er der Gud bor. Jeg gleder meg slik over ordene til apostelen Paulus i 1.Tess 4,17: "Og så skal vi alltid være med Herren." Det står slik å lese i Åp 21,3-4:

"Se, Guds bolig er hos menneskene, og Han skal bo hos dem, og de skal være Hans folk. Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte."