I går ble et ord fra Hebreerbrevet så levende for meg. "Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp." (Hebr 13,3) Gårsdagen ble over hele verden markert som de forfulgte kristnes søndag. Jeg føler jeg har sviktet når det gjelder å huske på mine trossøsken i bønn, som lider for Jesu navns skyld, enten det er i dagens Kina, Nord-Korea, de muslimske land, i Sør-Amerika. Gårsdagen ble en veldig påminnelse, og jeg skulle ønske at riktig mange opplevde denne søndagen på samme måte!
For noen år siden hadde vi George Chen på besøk hjemme hos oss. Han hadde da nettopp kommet ut av Kina. I flere år satt han i kinesiske fangeleire. Arbeidsoppgaven hans der var å spa menneskelig møkk. Chen sto til knes i avføring og sang lovsanger! Han sov i rommet ved siden av vårt soverom. Klokka 0400 om morgenen var han oppe, og det første han gjorde var å heve sin røst i lovsang til Gud, og så fortsette i bønn i noen timer. Jeg kommer aldri til å glemme det.
I fem år arbeidet jeg for Norsk Misjon i Øst (tidl. Misjon bak Jernteppet), som redaktør for deres tidsskrift Ropet fra Øst. Jeg fikk møte mange, som hadde sittet i fangeleire i det tidligere Sovjetunionen, noen hadde jeg gleden av å tolke. Det var sterke opplevelser, som har festet seg i meg.
I går fortsatte jeg å lese om Wang Ming Dao, en av de fremste husmenighetslederne i Kina, som nå er død. Min venn, Broder David, beskriver sitt første møte med ham. Det skjedde i mars 1980. Da hadde Wang Ming Dao vært en "fri" mann i tre måneder, etter ha tilbrakt 22 år og 10 måneder i fengsel på grunn av sin tro! La oss lytte til broder Davids fortelling, oversatt fra boken: Walking the hard road:
Omtrent klokka tre på ettermiddagen hørte vi at noen beveget seg utenfor. Pastoren (Wang Ming Dao) og hans kone hadde ankommet. Våre øyne vendte seg mot døra. Og jeg kommer aldri til å glemme synet av disse to trofaste pilegrimene. Det synes som om to skinnende lysstråler plutselig brøt inn i rommet. Deres ansikter skinte bokstavelig talt som om Herrens herlighet synes å stråle fram fra deres blotte tilstedeværelse. Den gamle mannens ansikt brøt ut i et smil. Visdommen som var preget inn i hans ansikt synes for meg å ligne den ærbødig gammel ugle. Nåde og fred synes å omslutte ham. Herre, tenkte jeg for meg selv, jeg føler som om jeg er i nærværet av Dine engler.
Lidelsene våre forfulgte venner utholder gjør at de har noe med seg, som bare lidelser for Jesu navn skyld skaper: de bærer med seg Herrens nærvær. Vi oppdager at disse menneskene har med Jesus å gjøre!
De sanne likhetstrekk med den tidlige kirken, med selve urkirken, tror jeg vi finner først og fremst blant våre dagers martyrkirke, i Kina, Nord Korea og de muslimske land. Hos disse har vi virkelig noe å lære -langt mer enn av mennesker i vesten, som ofte er opptatt av materialisme og fremgangsteologi.
Ja, man har virkelig noe å lære av disse hengitte brødrene. Jeg leste boken om broder Yun for en tid tilbake og det rører ved hjertet å lese om overgivelsen til disse folkene. Det er nesten "godvondt" å lese, fordi man kan kjenne seg nesten som en "frafallen" i sammenligning. Det er likevel godt å lese fordi man merker at dette er "den sanne kristendom". Det er ikke denne verdens goder som er deres mål, men de har de evige verdier for sine øyne. Kanskje "må" det tøffere tider til i vårt land også, for at våre lamper skal brenne like sterkt..? Mvh C.
SvarSlett