Den første menighets indre forhold, del 2

I den tidlige kirkens historie ser vi at det ble holdt særskilte sammenkomster. Vi leser om dette i 1.Kor 11,18: "Først av alt, når dere kommer sammen som menighet.." Allerede i forsamlingen i Jerusalem, merker vi oss at fellesskapet mellom de troende gav seg uttrykk i både samlinger i husene, og i menighetsmøter. Vi vet, både fra det bibelske materialet vi har i Det nye testamentes skrifter, og i annet skriftelig materiale fra samme tid, at de kristnes sammenkomster innebar en atskillelse fra andre religionsformer og fra den utenforstående omverdenen. Brødsbrytelsen var kun for de som hadde omvendt seg, og som var døpte medlemmer av menigheten. Det ville ha vært helt utenkelig, slik jeg opplevde det for noen år siden i Oslo, at noen kristne ville stå på gaten for å dele ut brød og vin til tilfeldig forbipasserende, slik Kirkens Bymisjon gjør. Brødsbrytelsen var for de troende døpte medlemmene av forsamlingen.

I sammenfattet form forteller 1.Kor 14 oss om hva som fant sted i disse menighetsmøtene, ved siden av at brødet ble brutt. Det er også tydelig at medlemmene tok aktivt del i disse sammenkomstene, noe blant annet Ef 5,18-21 viser oss: "Og bli ikke fulle av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden, slik at dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser, idet dere synger og spiller i deres hjerter for Herren og alltid takker Gud vår Far for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn og underordner dere hverandre i Guds frykt." Vi ser det samme i det apostelen Paulus skriver til forsamlingen i Kolossæ: "La Kristi Ord bo rikelig i dere i all visdom, slik at dere underviser og formaner hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og ved nåden synger i deres hjerter for Herren. Og alt hva dere enn gjør i ord eller gjerning gjør alt i Herren Jesu navn, og takk Gud vår Far ved Ham." (Kol 3,16-17)

Det er veldig interessant å merke seg det Hebreerbrevets forfatter skriver i Hebr 10,25. "Og la oss ikke svikte vår egen forsamling, slik noen pleier å gjøre, men la oss formane hverandre og det så mye mer som dere ser Dagen nærmer seg." På gresk står det her: mè enkataleipontes tèn episynagogen, som ordrett betyr: ikke forlatende samlingen. Sansynligvis siktes det her til mennesker som forlater menighetens samling, til fordel for samlingene i jødenes synagoge. De vendte altså tilbake til sitt gamle liv, og det skjedde ved at de holdt seg borte fra de samlingene som menigheten holdt. Det er verd å merke seg også i vår tid.

Den første kristne menighet bestod av døpte medlemmer. Menigheten var ikke en åpen folkekirke, hvor man kunne være en del av fellesskapet, og fortsatt leve i synd eller fornekte grunnleggende trossannheter. Ved to særpregede gudstjenester i den tidlige kirken opprettholdt en lenge grensen mellom hvem som var kristen og hvem som var ikke-kristen, det vil si ikke-døpte. For i den første menighet gjaldt menighetdisiplin. Det gjaldt å være på vakt, for en kunne komme til å falle. Eksempler på denne menighetsdisiplinen ser vi i betningen om Ananias og Safira som lyver for Den Hellige Ånd, (Apgj 5,1flg) og av 1.Kor 5,1 flg.)

Apostelen Paulus formaner menigheten til å ta avstand fra de hedenske omgivelsenes vesen. De ser vi tydelig når vi leser 2.Kor 6,14-18. Dette innebar at menigheten måtte holdes ren for slike som vek av fra kristen tro og kristen livsførsel. Den første menighet utførte menighetstukt i følge Jesu egne ord i Matt 18,17: "Og hvis han (den som synder) nekter å høre på dem, så si det til menigheten. Men hvis han til og med nekter å høre på menigheten, skal han være som en hedning og en toller for deg."

Det er interessant å merke seg at når anabaptismen vokser frem på 1500-tallet, som den radikale grenen av reformasjonen, så er disse kristne tydelige på å praktisere menighetstukten og holde menighetens samlinger for de døpte troende medlemmene.

Både den første menighet og anabaptistene var aktive i evangeliseringsarbeidet, men menigheten var for de døpte.