Er egne kirkebygninger ubibelsk?

Norges eldste kristne blad, Misjonsblad for Israel, etablert i 1827, bringer i sitt siste nr en artikkel av Norges fremste kirkehistoriker, dr.theol Oskar Skarsaune. Skarsaune er også spesialist når det gjelder den jødiske innflytelsen på den tidlige kirken. Artikkelen er så interessant med tanke på den nye fokus på husmenigheter, at jeg tillater meg å gjengi artikkelen her på denne bloggen. Samtidig vil jeg benytte anledningen til å anbefale et abonnement på dette meget interessante tidsskriftet. Det utkommer med seks nr i året, og det er ingen abonnementsavgift. Bladet kan bestilles via epost: post@israelsmisjonen.no eller via websiden: http://www.israelsmisjonen.no/ Her følger Oskar Skarsaunes artikkel:

De første jødekristne og hedningekristne møttes i sine hjem. Også i moderne tid er husmenigheter blitt en trend i flere land. Er vår bruk av kirker og bedehus ubibelsk? Burde vi heller møtes i hjemmene?

Noen vil kanskje mene at svaret på dette spørsmålet er ganske opplagt: Selvsagt står vi fritt til å samles som kristne i den type rom eller bygning som er best egnet til formålet. Til mindre samlinger er private hjem utmerket, til samlinger av stormenigheten er et kirkerom den ideelle ramme.

Likevel tror jeg det kan være god grunn til å tenke litt mer over spørsmålet. Først bør vi da danne oss et klart bilde av hvordan de første kristne ordnet seg med sine gudstjenestelige samvær. I Apostlenes gjerninger leser vi om urmenigheten i Jerusalem at de samlet seg to steder: dels i templet, dels i sine private hjem. Det kan være grunn til tro at det var litt forskjellige ting som foregikk i de to sammenhengene. Samlingene i templet var vel først og fremst preget av deltagelse i offentlig, felles bønn.

Men templet var sikkert også stedet for menighetens offentlige forkynnelse og undervisning. Det er altså ikke uten videre riktig at urmenigheten forlot templet og isteden bare samlet seg i private hjem. Men de gjorde det siste også, og da var det nok nattverdmåltidet som var hovedsaken. Man bør antagelig ikke legge for mye teologi i dette. I stor grad var slike ting bestemt av praktiske og ganske jordnære hensyn.

På andre steder, der templet ikke var innen rekkevidde, kan man godt forestille seg at jødekristne fortsatt oppsøkte synagogene og der deltok i bønn, skriftlesning og preken. En indirekte antydning om at dette var tilfelle har vi i rabbinske tekster som foreskriver tiltak som skulle få jødiske Jesus-troende til å trekke seg vekk fra synagogegudstjenesten.

Det er slett ikke usannsynlig at noen hedningekristne i den første tid også oppsøkte synagogenes gudstjenester. Det gjorde de fordi de var vant til å gjøre det før de ble kristne. De fleste synagogene utenfor Israels land hadde nemlig en "gråsone" rundt den jødiske menigheten som bestod av interesserte og sympatiserende ikke-jøder. Mye tyder på at kirkens første misjon hadde dem som sin primære målgruppe. Les særlig Apgj 13.

Man har gjerne sagt at det først var under og etter keiser Konstantin på begynnelsen av 300-tallet at man begynte å bygge egne kirkehus. Til da hadde menighetene utelukkende brukt store private rom i rikfolks villaer som ramme om den kristne gudstjenesten. Ting kan tyde på at dette bildet er en liten forenkling. Ikke minst det nye kirkefunnet ved Megiddo i Israel kan tyde på at egne kirkehus ble bygget også før Konstantin. Og noen av de kirkerommene som vi finner som del av store villaer er så store og spesialiserte at de kan være bygget eller ombygget til gudstjenesteformål.

Så langt er det ikke mye teologi å finne her. Likevel tror jeg at byggingen av de store konstantinske kirkene fra 300-tallet av ikke ble uten teologiske konsekvenser. Da tenker jeg på det forhold at all tale om "tempel", "helligdom", "Guds hus", "kirke" eller lignende i Det nye testamente utelukkende er brukt om mennesker, om menigheten, ikke om rom eller bygninger. Menigheten er hellig, ikke stedet der den samles.

Men når man under og etter Konstantin begynner å bygge store bygninger som nesten nærmet seg templet i dimensjoner, var det en betydelig fare for at den nytestamentlige tale om menigheten som bygning, tempel, osv, bel avsvekket fordi disse ordene igjen ble flyttet tilbake til bygningene. I våre dager er mange mye mer fascinert av kirkerommet enn av menigheten som samles der.

I Det nye testamente og i den eldste kristne litteratur er det aldeles motsatt. Og da kan det være grunn til å spørre om ikke noe viktig i nytestamentlig tenkning om menigheten har gått tapt.