Guds ufattelige godhet

I dag vil jeg gjerne dele noen ord med bloggens lesere, av biskop Kyrill av Aleksandria (375-444). Disse ordene var noe av det siste jeg leste før jeg la meg for å sove i går kveld, og de har levd i meg siden. Biskop Kyrill av Aleksandria spilte på en måte "hovedrollen" ved kirkemøtet i Efesos i 431, og fikk stor betydning fordi han undstreket Jesus som både Gud og menneske.

Om dem som Herren vil helbrede, synges det i Salmenes bok: 'Vend om til meg og vær meg nådig.' Og videre: 'Herrens øyne følger den rettferdige, han vender øret til deres rop.' (Salme 34,16)

Han viser sin ufattelige guddommelige mildhet. De som allerede var kommet til tro og hadde lært ham å kjenne og valgt å tilbe ham alene, får dele hans goder. Det er helt som det skal, for den som har valgt å handle rett, gjør ære på seg selv og på det som er tilfalt ham. Men også mot dem som ennå er motvillige og ikke kjenner ham, synes han å gjøre bare godt. Her viser han en ufattelig velvilje og i sannhet en guddommelig mildhet. Frelseren sa det også selv, da han forbarmet seg over oss. Som Gud viste han en utrolig barmhjertighet mot dem som elsket synden, og sa: 'Det er ikke de friske som trenger til lege, men de syke.' Og videre: 'Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.' (Matt 9,11)"

Ikonet fremstiller Kyrill av Aleksandria