Nok en kald dag hvor jeg må holde meg innendørs - litt trist når sola skinner så vakkert på åskammene som omkranser landskapet vi bor i. Jeg elsker dette landskapet. Det har en egen ro.
Denne dagen har jeg lest Augustin igjen. Jeg finner meg stadig tilbakevendende til denne biskopen av Hippo, fordi det han skriver har en egen evne til å lodde djupt i min indre verden. Som når han sier: Våre hjerter er urolige inntil det finner hvile i Deg. Augustin representerer et annet landskap - ørkenens. Jeg er blitt veldig glad i det - også. Dessuten er jeg også takknemlig for at Augustin kommer fra Afrika, og representerer noe egenartet, en førstefrukt av evangeliets forkynnelse på dette kontinentet. Augustin fargelegger med andre farger, enn de som representerer Vest- eller Østkirken. Ikonet er jeg spesielt glad i, fordi det viser Augustin slik han sansynligvis så ut. Han er ikke så vestliggjort som andre billedfremstillinger av ham.
Augustin (354-430) var født i Thagaste i Nord-Afrika. Allerede i tenårene vendte han sin mors kristne tro ryggen, og i flere tiår søkte han til filosofien og gnostisismen. På 300-tallet ble han utnevnt til professor i retorikk i Milano. Her kom han til å nærme seg den kristne tro på nytt. Dette skjer gjennom den sterke forkynnelsen til Ambrosius, og ikke minst gjennom møtet med fortellingen om livet til Antonios, selve pioneren blant ørenfedrene. Dette førte til hans dramatiske omvendelse, som er inngående beskrevet i hans Bekjennelser. Etter å ha blitt døpt vendte han tilbake til Nord-Afrika og ble biskop i byen Hippo frem til sin død.
I dag vil jeg dele med deg en av hans veldig personlige tekster:
Da jeg kom til denne verden, Herre, hadde jeg ingenting med meg, og når jeg forlater den, tar jeg ingenting med meg herfra. Så lenge jeg har litt å spise og klær og ha på meg, er jeg tilfreds. For vil man bli rik, faller man i fristelse, i tåpelige lidenskaper som løper av med en og fører til døden. Begjæret er roten til alt ondt. Mange som har traktet etter rikdom, har vendt seg bort fra troen og er blitt rammet av motgang.
Men jeg vil nærme meg Deg, Du som i sannhet er fattig. For om Du var rik, ble du fattig for min skyld. Hvem kan noensinne rett fatte Dine rikdommer? Og hvem kan forstå din fattigdom?
Hvilken fattigdom, min Herres fattigdom!
Du ble unnfanget i en jomfrus skjød, omsluttet av din mors kropp. Hvilken fattigdom! Du ble født i et trangt rom, Du ble svøpt i enkle klær og lagt en krybbe. Og videre: himmelens og jordens konge, skaperen av alt synlig og usynlig, drikker, spiser, gråter, vokser opp, avslører sin alder og skjuler sin majestet. Til sist blir Han tatt til fange, pisket, hånet, spyttet på, slått i ansiktet, kronet med torner, naglet til korset, gjennomboret av et spyd. Hvilken fattigdom!
Herre, når jeg mediterer over Din fattigdom, mister alt annet sin dragning på meg. Gi meg derfor det som er evig, skjenk meg en forsmak på evigheten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar