Som et lite appropo til det jeg har skrevet om disippelskap, trykker jeg her det som kalles "Den livslange forpliktelsen". Det er ordene som fremsies den dagen en ny bror forplikter seg til å leve i den økumeniske kommuniteten i Taize resten av livet:
Kjære bror, hva leter du etter? Etter Guds barmhjertighet og fellesskap med mine brødre.Må Gud fullende i deg det han har påbegynt.
Bror, når du nå hengir deg til Guds barmhjertighet, kom i hu at Jesus Kristus hjelper deg i din enkle tro, tar seg av deg, og oppfyller denne lovnaden for deg: Enhver som for Kristi og evangeliets skyld har forlatt alt, får i hundrefold igjen: nå, i denne tiden, vil han finne brødre, søstre, mødre og barn, også i tider med forfølgelse, og i den kommende verden får han det evige liv.
Dette er en vei som strider mot all menneskelig fornuft, men du kan bare gjøre framskritt på den som troende og ikke som tilskuer, i visshet om at den som mister sitt liv for Kristi skyld vil finne det igjen. Gå fram nå av i Kristi fotspor. Bekymre deg ikke for morgendagen. Søk først Guds rike og dets rettferdighet. Hengi deg fullt og helt, så vil det bli gitt deg igjen i rikt, fullt monn og overflod.
Om du våker eller sover, om dagen eller om natta spirer og vokser behovet for tillit til Gud og til brødrene, og du forstår ikke hvordan. Salve ditt hode og vask ansiktet, slik at bare din far, han som er i det skjulte, kjenner ditt hjertes innerste vilje. Bevar deg selv i enkelhet og glede, den barmhjertiges glede, den broderlige kjærlighetens glede. Vær oppvakt. Må du irettesette en bror så la det bli mellom deg og han. Arbeid for et menneskelig fellesskap mellom deg og din neste.
Åpne deg i fullstendig tillit. En bror er utpekt til å lytte til deg. Forstå ham, slik at han kan se fram til sin tjeneste.Herren Jesus Kristus har gjennom sin nåde og kjærlighet til deg kalt deg til å være et tegn på broderlig kjærlighet i kirka. Han oppfordrer deg til å virkeliggjøre lignelsen om det felles livet med dine brødre. Se deg fra nå av ikke tilbake, og vær aldri redd for gjennom uendelig takknemlighet å komme morgenrøden i forkjøpet med lovsang, pris og ære til Kristus, din Herre.
Ta imot meg, Herre, så jeg kan leve, og gi at jeg bærer forventningen om deg full av glede.
Bror, det er Kristi rop du venter på, hans rop som retter seg mot deg. Ønsker du av kjærlighet til Kristus å gi deg selv til ham, med hele deg?
Det ønsker jeg.
Ønsker du å fra nå av, sammen med alle dine brødre, å imøtekomme Guds rop til vår kommunitet?
Det ønsker jeg.
Ønsker du gjennom åpenhet i hjertet å leve sammen med dine brødre i avkall på personlig eiendom, og i materielt og åndelig eiendsomsfellesskap?
Det ønsker jeg.
Ønsker du, for å kunne være mer tilgjengelig for tjenesten med dine brødre, og for udelt å kunne gi deg selv til Kristi kjærlighet, å leve i sølibat?
Det ønsker jeg.
Ønsker du, slik at vi kan dele et sinn og en sjel og virkeliggjøre vår enhet, å godta alle avgjørelsene i kommuniteten uttrykt gjennom fellesskapets tjener, og samtidig tenke på at han bare er en fattig tjener av evangeliet?
Det ønsker jeg.
Ønsker du stadig å se Kristus i dine brødre, og vokte dem i gode og onde dager, i lidelse og i glede?
Det ønsker jeg.
For Kristi og evangeliets skyld er du derfor fra nå av bror i vår kommunitet.Må denne ringen være et tegn på vår troskap til Herren.
Dette løftet uttrykte mye fint. Du har tidligere også skrevet om forskjellige kommunitetsløfter som er rike på innsikt og forståelse for Kristi etterfølgelse
SvarSlettPersonlig er jeg likevel betenkt for å inngå slike løfter for å være med i menighet.
Jeg kan godt tenke meg å minne på slike løfter på en mer uforpliktende måte - fordi de uttrykket hva det handler - så kan folk tenke gjennom det.
Bl.a. dette løftet i Taize uttrykket dype sannheter.
Fint du finner frem til disse tingene...
Jeg håper å kunne bruke noe av det i mitt menighetsliv - kommunitetsliv. Selv om vi ikke har noen formell kommunitet - liker jeg har idealet og drømmen om det i mitt indre - og å se på vårt fellesskap som en kommunitet - som fornekter denne verden, følger Jesus og gir oss i ansvarlighet til hverandre.
Det er både og med slike løfter. Kanskje er det lettere å tenke seg slike løfter i en kommunitet, enn en tradisjonell menighet. Kommunitetslivet - slik det har vært praktisert i kirkens historie - har vært mer forpliktende, enn det å "bare" ta del i det gudstjenestefeirende fellesskapet søndag.
SvarSlettMin mening er at slike løfter virker nettopp mer forpliktende på de som slutter seg til. Innfor Gud og mennesker lover man å holde visse ting. Regelen som benyttes i Taize er omfattende, men det handler om at de menn som slutter seg til denne kommuniteten, gjør det for resten av livet. Dessuten lever de i et eiendomsfellesskap. Andre kommuniteter kan ha andre og mindre omfattende regler.
Jeg tror at overflatiskhet er vår tids forbannelse. De klassiske åndelige disiplinene - bønn, faste, stidier, meditasjon, enkelhet, tilbaketrukkethet, underordning og tjeneste - kaller oss til å gå under overflaten, ned på djupet.
Få kommentarer?
SvarSlettJeg undrer meg over hvorfor så få har kommentert artiklene dine om disippelgjøring?
Kan det være for at for at det er noe en ikke har tenkt så mye over?
Kan det være forat at en rett og slett mangler referanserammer i det moderne menighetsliv?
Det handler om Jesus -
det handler om verdier
det handler om oss som lever disse verdiene i felleskap med andre.
Menighet, etter min mening, er ikke en institusjon med en pastor eller flere og folk som deltar i menighetens aktiviteter.
Menighet handler om noe som er altomfattende - det handler om ansvarlighet overfor Jesus og hverandre.
Nå ser vi uroen i Kenya - et nesten helt kristent land - det samme Rwuanda. Det var kristne.
Det viser at de kristne ikke-voldsidealer f.eks. ikke er inkarnert i det folket som følger Jesus. Med andre ord er de ikke blitt gjort til disipler.
En disippelgjører er en som blant annet modellerer de kristne fredsbudskapet slik det bl.a. er uttrykk i Bergprekenen og de apostoliske skrifter.
Jeg tror ikke vi er kalt til å kopiere Taize. Og jeg tror ikke vi på noen måte skal sette kristne i A og B-lag. A-laget er da de som har valgt å satse på å la seg disippelgjøre og å bli disippelgjort.
Jeg har hørt sagt: "Vi har så mange medlemmer og så mange disipler" Det tror jeg er en farlig misforståelse.
Men jeg tror likevel disse paktserklæringene innholder viktige sannheter - og jeg vil ta den erklæringen med på neste møte i menigheten og lese den høyt.
(I menigheten jeg er med, er ikke dagens tale det sentrale - men alle som vil deltar med det de synes Gud har gitt dem - så det er rom for det - selv om jeg ikke er med i ledelsen)
Ofte er det også gjerne en kortere eller lengre tale.
Og så er det rom for å samtale om det som ble talt, slik at det om mulig kan bli til praktisk liv.
Den menigheten jeg er med i er svak og famlende - men vi lengter etter at Guds rike skal komme i kraft.
Menigheten krever heller ikke noen løfter - eneste betingelse er å bekjenne Kristus som Herre. Det er ikke noen idealmenighet - men et famlende forsøk på å følge Jesus - i tro på at vi skal vokse til modenhet.
Jeg er også litt forundret over at dette tema ikke engasjerer mer, men jeg tror du er inne på noen av årsakene. Likevel skulle jeg ønske at flere kom på banen. Dette burde jo være noe som opptok mange av oss, all den stund Jesus sa at vi skulle "gjøre disipler". Det er tydelig at vi ikke har lykkes med det i våre menigheter. Hva har vi gjort feil? Hva betyr det konkret "å gjøre disipler"?
SvarSlettJeg kommer til å fortsette med å publisere noen flere artikler om dette tema, og vil fremme noen forslag til svar.