I et par artikler har jeg satt fokus på Dietrich Bohoeffers ekklesiologi. I boken Gemeinsames Leben, som på norsk har fått tittelen "Et liv i fellesskap", skriver han at det slett ikke er noen selvfølge for en kristen at han får lov til å leve blant kristne. Slik var det heller ikke for Bonhoeffer selv. Bildet viser Dietrich Bonhoeffer som nr tre fra venstre, i nazistenes fengsel. Han ble skutt 9. april 1945.
Gudsrike-tanken sto sterkt i Bonhoeffers liv og tjeneste. For ham var det ikke naturlig å trekke seg tilbake, men å være en kristen midt i det pulserende livet. I innledningen til sin bok siterer Bonhoeffer Martin Luther, etter å ha påpekt at vi som kristne lever midt i verden, blant våre fiender. Luther har sagt: "Herredømme skal være midt iblant dine fiender Og den som ikke vil bære den lidelsen, han vil heller ikke tilhøre Kristi herredømme, men vil være midt blant sine venner og sitte blant roser og liljer. Han vil ikke være blant onde, men blant fromme mennesker. O, dere Gudsbespottere og Kristi forrædere! Hvis Kristus hadde gjort som dere gjør, hvem ville da noen gang blitt salige?"
Bonhoeffer er opptatt av at det livet vi får leve sammen med andre kristne er noe vi burde takke Gud for. Han skriver: "Når kristne allerede her, i tiden mellom Kristi død og den ytterste dag, får lov til å leve i et synlig fellesskap med andre kristne, er det bare som en nådig foregripelse av de siste ting. Det er Guds nåde at en menighet får lov til å samle seg synlig i denne verden om Guds ord og sakramenter. Ikke alle kristne har del i denne nåden. De som er i fangenskap, de syke, de som lever ensomt og spredt. de som forkynner evangeliet i hedenske land står alene. De vet at synlig fellesskap er nåde."
Men selvsagt kan vi oppleve Herren i vår enslighet, eller vi på grunn av spesielle omstendigheter er frarøvet muligheten til å ha fellesskap med andre kristne. Dietrich Bonhoeffer viser til apostelen Johannes, som på grunn av forfølgelsen mot de kristne var fange på klippeøya Patmos i Egeerhavet. Bonhoeffer skriver gripende om Johannes:
"Det som blir nektet dem som en synlig opplevelse, det griper de desto inderligere etter i troen. Slik feirer den forviste Herrens disippel, Johannes Åpenbareren, i ensomhet på øya Patmos, den himmelske gudstjeneste med sin menighet "i ånden på Herrens dag." (Åp 1,10) Han ser de syv lysestakene, det er hans menigheter, og de syv stjernene, det er menighetens engler. I midten og over dem alle ser han Menneskesønnen, Jesus Kristus, i den oppstandnes veldige herlighet. Han styrker og trøster ham ved sitt ord. Det er det himmelske fellesskap som den forviste deltar i på sin Herres oppstandelsesdag."
Men dette er unntaket. Det vanlige er jo at en kristen søker fellesskap emd andre kristne. "For den troende er det legemlige nærvær av andre kristne en uerstattelig kilde til glede og styrke. Med sterk lengsel kaller den fangne apostelen Paulus til seg i fengslet 'sin kjære sønn i troen,' Timoteus. Han vil se ham igjen og ha ham hos seg de siste dagene av sitt liv. Tårene til Timoteus, som ble felt ved den siste avskjeden, har Paulus ikke glemt. (2.Tim 1,4) Med tanke på menigheten i Tessaloniki ber Paulus 'inderlig dag og natt om å få se ansiktene deres igjen (1.Tess 3,10) Og den gamle Johannes vet at has glede over sine først vil bli fullkommen når han kan komme til dem og tale muntlig med dem, istedet for med brev og blekk. (2.Joh 12) Det er jo ingen ydmykelse for den troende, som om han skulle være altfor kjødelig, når han lengter etter det legemlige ansiktet til en annen kristen."
Når jeg leser dette, sukker jeg til Herren og sier: Jeg skulle ønske vi alle kunne tenke slik om våre søsken i troen, at vi lengtet etter å se dem, fordi vi forstår at vi ikke kan leve foruten Kristi kropp,
Inspirerende og lese om Bonhoeffer
SvarSlettDessverre har jeg opp gjennom tidene bare lest han stykkevis og delt.
Når kirken reiser seg på nytt vil nok mange finne fram til Bonhoeffer igjen?
Han snakker om at "det synlige fellesskapet" er Kristus på jorden.
Nå tror ikke jeg dette har så mye medlemskap å gjøre - de fleste er medlemmer i menighet -men lever likevel - ofte i ensomhet - utenfor det fellesskapet vi ved troen ble født inn i - og de lever utenfor den gjensidige ansvarligheten for hverandre. Livene levet induvidualistisk. Hele NT er gjennsyret av en kollektivtenkning.
Vi må samle oss nære venner i Kristus når vi kan. Dagene når vi blir gamle og syke kan komme fort. Jeg ser mange svært ensomme, syke gamle mennesker med ingen erfaring av menighetsfellesskap. Det nærmeste mange kommer er gudstjenesten på TV.
Guds menighet er uten tvil det største og det viktigste på jorden. Ja, det er på en måte det DET handler om. Dette er DET som profeten Joel så og snakket om, og som vi så begynnelsen av på pinsedag.
Jeg tror mange i årene fremover vil finne at Dietrich Bonhoeffer, har satt ord på mye av det de selv går med i djupet av sine hjerter. Jeg finner ham mer aktuell enn noensinne. Derfor håper jeg også at noen vil finne det bryet verd å utgi hans bok: Lydighetens vei. Det er en meget radikal bok om disippelskap.
SvarSlettOg - som du skriver Tore, noe av det sterke med Bonhoeffer er hans betoning av det synlige fellesskapet, som er Kristus på jorden. Av Kristi kropp, bestående av våre søsken.
Jeg tror mange i vår tid har en manglende visjon av hva menighet er. Menighet er for mange noe som skjer en gang i uken, på søndag. Noen sanger, kanskje et vitnesbyrd, bønn, bibellesning og en preken. Og da gjerne i en bygning.
Men Kristi kropp, Hans kirke er mennesker.Det er revolusjonerende.