Taler vi sant om Gud, når vi kun understreker at Gud er kjærlighet? Sjelden hører man noen preke om den vrede Gud, skjønt Bibelen er full av eksempler på Guds vrede over synd. Den sveitiske teologen Emil Brunner (bildet) har sagt at nærmest hele den nyprotestantiske teologi har dels fornektet, dels neglisjert eller omtolket det bibelske vitnesbyrd om den vrede Gud. Brunner sier: "Overfor Guds vrede viker de fleste av og blir bibelflyktige." (Emil Brunner: Der Zorn Gottes und die Versöhung, side 93).
Den godeste Martin Luther har sagt at for fornuften er Bibelens tale om Guds vrede "den aller hardeste lære i Guds ord... Fornuften holder denne lære for en ren og skjær fabel og spotter over denne lære." (Martin Luthers Werke. Kritische Gesamtausgabe. Weimar. Bind 28, side 558)
Det er nok selve anstøtet - dette at Gud også kan bli vred, som gjør at vi holder oss borte fra dette i forkynnelsen. Men hvordan er det da mulig å forkynne et sant evangelium? Hva innebærer i så fall frelsen? Det er blitt vanlig blant enkelte, at man hevder at særlig Det gamle testamente er preget av dette gudsbildet, og at det dreier seg om et primitivt syn på Gud. Man hevder at Jesus skal ha vist oss et rent og opphøyet bilde av Gud, der alle vredestrekk hos Faderen er borte. Stemmer dette?
Slett ikke. Det er intet ved den bibelteologiske forskningen som har vist oss at dette synet stemmer. Jesus har ikke gitt oss et nytt gudsbilde. Jesus taler ikke mindre alvorlig om Guds vrede enn det Det gamle testamente gjør. Jeg kommer til å påvise dette tydelig senere i denne artikkelserien. La meg bare her innledningsvis få minne om Joh 3,36: "Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham."
Salme 90 er en bønn av gudsmannen Moses. Få, om noen, hadde sett og kjent denne siden ved Guds karakter og personlighet som han. Det er derfor med erfaringens tyngde han skriver: "Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, slik frykten for deg krever?" (v.11)
Apostelen Paulus skriver i sitt brev til de hellige i Efesus, at de var "av naturen vredens barn likesom de andre." (Ef 2,3) Han beskriver dermed vår, og alle mennekskers ufrelste tilstand. Dette er sant om alle: Har man ikke tatt imot frelsen i Jesus, så er man under Guds vredesdom. Man er elsket, men samtidig under Guds vrede.
Martin Luther har i denne sammenhengen sagt: "Ethvert menneske ignorerer at det er under Guds vrede, inntil Skriften kommer og manifesterer det." (Martin Luthers Werke, bind 4, side 50)
Jeg holder fortsatt på med mine studier av de lutherske bekjennelsesskriftene, og blir stadig velsignet, inspirert og utfordret av dem. Jeg oppmuntrer mer enn gjerne bloggens lesere til å gjøre det samme! De lutherske bekjennelsesskriftene viser oss tydelig at den bibelske frelsesproblematikken er bestemt av at vi som fallen menneskehet befinner oss i en dødsfarlig konflikt med vår Skaper.
Det er frykten for Guds vrede som gjør at boten blir så viktig. I Apologien heter det: "Den tro vi taler om, finnes i boten. Den fostres under samvittighetens angst og nød, når den kjenner Guds vrede over synden og søker syndsforlatelsen." Dette er jo helt i samsvar med hva Det nye testamente lærer oss: "Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden." (Rom 5,9)
Ifølge de lutherske bekjennelsesskriftene er det først ut fra en erfaring av Guds vrede at "den artikkel hvorved kirken står og faller" kan erkjennes. Skal vi kunne gripe rettferdiggjørelsens salige budskap, må vi ha forstått at vi som syndere står under Guds vrede.
(fortsettes)
Den godeste Martin Luther har sagt at for fornuften er Bibelens tale om Guds vrede "den aller hardeste lære i Guds ord... Fornuften holder denne lære for en ren og skjær fabel og spotter over denne lære." (Martin Luthers Werke. Kritische Gesamtausgabe. Weimar. Bind 28, side 558)
Det er nok selve anstøtet - dette at Gud også kan bli vred, som gjør at vi holder oss borte fra dette i forkynnelsen. Men hvordan er det da mulig å forkynne et sant evangelium? Hva innebærer i så fall frelsen? Det er blitt vanlig blant enkelte, at man hevder at særlig Det gamle testamente er preget av dette gudsbildet, og at det dreier seg om et primitivt syn på Gud. Man hevder at Jesus skal ha vist oss et rent og opphøyet bilde av Gud, der alle vredestrekk hos Faderen er borte. Stemmer dette?
Slett ikke. Det er intet ved den bibelteologiske forskningen som har vist oss at dette synet stemmer. Jesus har ikke gitt oss et nytt gudsbilde. Jesus taler ikke mindre alvorlig om Guds vrede enn det Det gamle testamente gjør. Jeg kommer til å påvise dette tydelig senere i denne artikkelserien. La meg bare her innledningsvis få minne om Joh 3,36: "Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham."
Salme 90 er en bønn av gudsmannen Moses. Få, om noen, hadde sett og kjent denne siden ved Guds karakter og personlighet som han. Det er derfor med erfaringens tyngde han skriver: "Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, slik frykten for deg krever?" (v.11)
Apostelen Paulus skriver i sitt brev til de hellige i Efesus, at de var "av naturen vredens barn likesom de andre." (Ef 2,3) Han beskriver dermed vår, og alle mennekskers ufrelste tilstand. Dette er sant om alle: Har man ikke tatt imot frelsen i Jesus, så er man under Guds vredesdom. Man er elsket, men samtidig under Guds vrede.
Martin Luther har i denne sammenhengen sagt: "Ethvert menneske ignorerer at det er under Guds vrede, inntil Skriften kommer og manifesterer det." (Martin Luthers Werke, bind 4, side 50)
Jeg holder fortsatt på med mine studier av de lutherske bekjennelsesskriftene, og blir stadig velsignet, inspirert og utfordret av dem. Jeg oppmuntrer mer enn gjerne bloggens lesere til å gjøre det samme! De lutherske bekjennelsesskriftene viser oss tydelig at den bibelske frelsesproblematikken er bestemt av at vi som fallen menneskehet befinner oss i en dødsfarlig konflikt med vår Skaper.
Det er frykten for Guds vrede som gjør at boten blir så viktig. I Apologien heter det: "Den tro vi taler om, finnes i boten. Den fostres under samvittighetens angst og nød, når den kjenner Guds vrede over synden og søker syndsforlatelsen." Dette er jo helt i samsvar med hva Det nye testamente lærer oss: "Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden." (Rom 5,9)
Ifølge de lutherske bekjennelsesskriftene er det først ut fra en erfaring av Guds vrede at "den artikkel hvorved kirken står og faller" kan erkjennes. Skal vi kunne gripe rettferdiggjørelsens salige budskap, må vi ha forstått at vi som syndere står under Guds vrede.
(fortsettes)
Takk og lov og pris for at et fulltonende evangelium lyder gjennom denne bloggen! Det er virkelig år og dag siden, jeg har hørt noen snakke om Guds vrede over synden.
SvarSlettMen er Guds vrede reell i den nye pakt?
SvarSlettGuds vrede er jo bare et uttrykk for hans kjærlighet.
SvarSlettKansje man må forstå hva Guds kjærlighet er for å forstå Guds vrede?
Den ene siden av dette er vel at Guds vrede ble vist på Jesus. han tok straffen for oss.
SvarSlettMen jeg er helt enig i at vi forkynner en tannløs" kristendom, og har tenkt mye på dette selv i det siste. Må vel innrømme at det utfordrer mitt liv mer enn jeg liker. Jeg leste forresten et sitat forleden av en amerikenak forfatter, Dorothy Sayers (vet ikke om hun er kristen) Hun sa: "Den kristne kirke har klipt klørne av Løven av Juda" Og det er vel noe i det?
Du har opplagt et poeng, Rudie, når du sier at man må forstå Guds kjærlighet for å kunne forstå Hans vrede over synd. Ser vi det fra denne synsvinkelen vil det være lettere å kunne forsone seg med Guds vrede og strenghet.
SvarSlettAnonym 1:
SvarSlettJeg kommer tilbake til dette i en egen artikkel.
Anonym to:
SvarSlettJeg kjenner ikke til Dorothy Sayers, men hun har utvilsomt rett i sin dom over kirken.