Dåpens femfoldige betydning

I går skrev jeg om en av anabaptistenes mest betydelige døperteologer, Balthasar Hübmaier. Han tok sin doktorgrad i teologi samtidig med Martin Luther, og var en tid professor i teologi ved universitetet i Ingolfstadt. Balthasar Hübmaier oppfattet dåpen som et synlig vitnesbyrd på og en ytre bekjennelse av en tro som mennesket allerede hadde mottatt i sitt indre, som en forpliktelse og en avleggelse av et løfte. Troen forstår Hübmaier som en Guds gave, dåpen derimot som menneskets svar på den guddommelige gjerning gjennom Ordet. Og det er jo nettopp Den Hellige Skrift vi må henvende oss til, og når vi gjør det så vil vi finne ved å lese Det nye testamente, at dåpen har en femfoldig betydning:

1. Dåpen er en erklæring av samfunn med Kristus. "Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til Hans død? Vi ble altså begravd med Ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 3,3-4)

I de aller fleste baptistkirker finnes det en dåpsgrav. Det er her dåpen som regel finner sted, og en slik dåpsgrav er et sterkt symbol på det som skjer i dåpshandlingen. I mai 1939 befinner den kinesiske husmenighetslederen, Watchman Nee, seg i London hvor han holder en preken om dåpen. Den kaller han: "En verden under vann". Det er meget treffende sagt, for å dåpsgraven legger vi igjen det gamle livet og begynner på et nytt. Å bli døpt er å dø bort fra sitt gamle liv til den nte måten å leve på, den som Kristus viste oss ved å bruke sitt eget liv som levende eksempel. Det å la seg døpe er en revolusjonerende handling - det er nemlig å anerkjenne at Kristus er Herre. Dåpen er altså mer enn en lydighetshandling, selv om baptiser gjerne liker å omtale dåpen som det. Det er en fullstendig hengivelse til Kristus - det er en overgivelse på livstid. Etter dåpen er det ingen vei tilbake. Kanskje er det dette som gjør dåpen så truende, ikke minst for muslimer. Dåpen er det definitive bruddet med det livet som en gang var, og inngangsporten til et nytt.

2. Dåpen er et tegn på renselse. Dåpen er et bad hvor syndene blir vasket bort. Vi finner dette synet på dåpen en rekke steder i Det nye testamente. "Og nå, hva venter du på? Stå opp og bli døpt og få vasket bort syndene dine, idet du påkaller Herrens navn." (Apgj 22,16) Det er viktig å legge merke til hva som vitterlig står her: Det står ikke at vannet alene renser. Men det er en sammenheng mellom at våre synder vaskes bort, og "påkaller Herrens navn." For videre studium kan du gjerne lese: Tit 3,5;Hebr 10,22;1.Pet 3,21

3. Dåpen er en bekjennelse av troen. Apostelen Paulus hadde sikkert en dåpshandling i tankene når han skriver følgende i Rom 10,9: "For dersom du bekjenner Herren Jesus med din munn og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist Ham fra de døde, skal du bli frelst." Og det er bred enighet om at det er dåpen Paulus henviser til når han skriver til Timoteus: ".. grip det evige liv, som du også ble kalt til og har bekjent som den gode bekjennelse i nærvær av mange vitner." (1.Tim 6,12)

4. Dåpen er en innvielseshandling. Her er Guds ord veldig tydelig: "For med èn Ånd ble vi alle døpt inn i en kropp - enten vi er jøder eller grekere, enten vi er slaver eller frie - og vi har alle fått èn Ånd å drikke." (1.Kor 12,13) Innvielsen det er snakk om er innvielsen til menigheten. Vi døpes inn i Jesu kropp. Ved dåpen blir vi en del av Guds ekklesia.

5. Dåpen er et tegn på Åndens nærvær. "Da sa Peter til dem: Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndernes tilgivelse, og dere skal få Den Hellige Ånds gave." (Apgj 2,38) Den Hellige Ånd er klart knyttet til dåpen. Den gis som en konsekvens av dåpen. I Tit 3,5 kan vi lese: "frelste Han oss, ikke av gjerninger som vi hadde gjort i rettferdighet, men etter sin barmhjertighet, ved gjenfødelsens og fornyelsens bad ved Den Hellige Ånd."