Det brødet vi bryter

I går kveld delte jeg fellesskap med vennene på Filadelfia Lena. Vi var samlet rundt Herrens bord. Det var et godt fellesskap med en helt spesiell atmosfære, hvor det både var godt å be og forkynne Guds ord. I min undervisning tok jeg utgangspunkt i 1.Kor 10,16-17:

”Velsignelsens beger som vi velsigner, er ikke det samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er ikke det samfunn med Kristi kropp? For vi er ett brød og en kropp, selv om vi er mange. For vi har alle del i det ene brødet.”

Her følger deler av min undervisning:

Det må ha vært en forunderlig dag for Jesu disipler dette. På den første dagen i det som jødene kalte ”de usyrede brøds høytid”, ønsket Jesu disipler å gjøre i stand påskemåltidet. Det som i utgangspunktet så ut til å bli et ganske alminnelig påskemåltid, til minne om jødenes utgang fra Egyptens slaveri skulle bli første gang Den nye pakts måltid ble feiret.

Evangeliene forteller oss at det var et måltid de feiret. Vi leser for eksempel hos Matteus, i Matt 26,26: ”Og mens de holdt måltid, tok Jesus brødet, velsignet, brøt det og gav det til disiplene og sa: Ta, et! Dette er min kropp.”

Det var mens de spiste sammen, at Jesus tar et brød, velsigner det, bryter det og gir det til sidemannen. Det er ingen tvil om at denne jødiske tradisjonen ble ført videre i den første kristne forsamlingen. Nattverden, selve ordet betyr kveldsmåltid, ble feiret i forbindelse med et måltid mat. Dette er det såkalte agapemåltidet, eller kjærlighetsmåltidet, som vi leser om i 1.Korinterbrev.

Det er først senere i kirkehistorien at man begynte å feire nattverd som noe atskilt fra et måltid mat. Det skjer med bakgrunn i katolisismen svært mange forsamlinger feirer nattverd som noe spesielt, atskilt fra måltidsfellesskapet – og det er med bakgrunn i Rasjonalismen at vi feirer nattverd kun en gang i måneden. Med fornufttroen kom også brødrasjoneringen! Det er ganske interessant å se hvorfra vi har fått våre tradisjoner.

De første kristne feiet nattverden daglig, eller så ofte de kom sammen. I Apgj 2,46 leser vi: ”De holdt seg daglig med ett og samme sinn i templet, og de brøt brødet i hjemmene. De åt sin mat med glede og hjertets oppriktighet.” At de første kristne feiret nattverden når de kom sammen som menighet ser vi når vi leser Apgj 20,7: ”De første dag i uken kom disiplene sammen for å bryte brødet.”

At nattverdfeiringen var helt sentral i den første menighet, ser vi jo at den nevnes som en del av trosgrunnlaget, slik det er gjengitt i Apgj 2,42: ”Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene.”

Så kan vi jo spørre oss hvorfor dagens kristne ikke feirer nattverd oftere? Foruten om de historiske årsakene – som jeg alt har pekt på, så tror jeg det for oss frikirkelige har sin årsak i at vi kaller dette et minnemåltid. Går vi til Skriften ser vi at dette var langt mer enn bare det å minnes det Jesus gjorde på korset. Jo, det er helt rett at Jesus sa, i forbindelse med at Han brøt brødet: ’Gjør dette til minne om meg.’ Men nattverden, eller brødsbrytelsen som jeg liker å kalle den, er mer enn dette. Problemet tror jeg, er at mange av våre medlemmer og besøkende, ikke forstår hvorfor brødsbrytelsen er så viktig. Hvis det bare er for å minnes det Jesus gjorde så kan vi jo minnes Han på mange andre måter. Så hvorfor skal vi bryte brødet når vi kommer sammen? La oss gå til Skriften for å se.

Når Jesus og Hans disipler spiser påskemåltidet, så gjør ikke Jesus noe annet enn det hver husfar gjorde, da påskemåltidet ble feiret. Likevel blir alt nytt og annerledes. Det Han gjør blir til den nytestamentlige brødsbrytelsen. Det nye ligger i hva Jesus sier. Det er Hans ord som gir måltidet et nytt innhold og et nytt sentrum: Ham selv. Jesus setter seg selv i påskelammets sted, og anser seg selv for å være påskelammet.

Det gammeltestamentlige påskemåltidet hadde alltid for alle deres deltagere vært et møte med ordene om befrielsen fra Egypt, med ordene om Guds frelseshandlinger for sitt folk under tiden fra erobringen av Kanaans land til befrielsen fra Babylon, til ordene om en kommende befrier: Messias.

På motsvarende måte er det Jesu ord som gjør den nytestamentlige brødsbrytelsen til noe enestående. Når Jesus tar brødet og sier: ’Ta, et! Dette er min kropp,’ og begeret og sa: ’Drikk alle av det. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndernes forlatelse,’ så er dette noe helt nytt. Uten innstiftelsesordene er det ingen nytestamentlig nattverd vi feirer. På grunn av innstiftelsesordene åpnes vide perspektiver for oss. De formidler hele den bibelske frelseshistorien for oss. Jesus-skikkelsens sentrale plass i brødsbrytelsen ut i fra innstiftelsesordene, motsvares av at Jesus har denne sentrale plass i hele Guds frelseshistorie med verden. Alle de frelsesløftene Gud fra gitt fra Fallets dag og fremover i historien, ble til virkelighet i Jesus Kristus. Om dette skriver apostelen Paulus i 2.Kor 1,20: ”For så mange som Guds løfter er, i Ham er de ja, og i Ham er de amen, Gud til ære ved oss.”

Hele Jesu verk, så vel som Jesus personlig, er gjennom ordene i nattverden nærværende som det sentrale – ja, som den bærende grunn. Brødsbrytelsen er derfor et møte med Kristus. Levende og nærværende. Og vi får feire dette nærværet gjennom noe konkret: brød og vin.

Det er få konkrete ting vi har å forholde oss til i utøvelsen av vår tro. Vi har dåpen, og den er veldig konkret, og vi har brødsbrytelsen. Og i brødsbrytelsen har vi: brødet og vinen. Brødet som et symbol på Kristi kropp. Den som ble brutt i stykker for oss. Ved Hans sårmerkede kropp finnes det legedom og helbredelse. ”Sannelig, det var våre sykdommer Han tok på seg, det var våre smerter Han bar, men vi regnet Ham som rammet, slått av Gud, og gjort elendig. Men Han ble såret for våre overtredelser, Han ble knust for våre misgjerninger. Straffen for at vi skulle ha fred, rammet Ham, og ved Hans sår har vi fått legedom,” leser vi hos profeten Jesaja.

Vinen er et symbol for blodet, Kristi dyrebare blod. I 1.Pet 1,18-19 leser vi: ”For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble løskjøpt fra det tomme livet dere arvet fra fedrene, men med det dyrebare Kristi blod, som av et lam uten feil og uten flekk.”

Med brødsbrytelsen inneholder mer enn dette, selv om det å feire Jesu nærvær på denne måten, med å ta imot symbolene for Kristi kropp og Hans blod, i seg selv burde være nok til at vi med glede feirer dette hver gang vi kommer sammen.

Vi ser dette av ordene vi leste innledningsvis fra 1.Kor 10,16-17. Det er flere ting som tyder på at disse ordene hører med til en av de første nattverdsliturgiene. Hva forteller så disse ordene oss? At brødsbrytelsen også er et møte med Kristi disipler. Det er et fellesskapsmåltid. Og det handler om et dobbelt fellesskap, dels mellom Jesus og nattverdgjestene, og dels mellom disse innbyrdes. Forutsetningen for dette dobbelte fellesskapet er Kristi nærvær i brødsbrytelsen. I brødsbrytelsen virkeliggjøres det som er den kristne tros innerste vesen: det åndelige fellesskapet med Kristus selv, muliggjort gjennom syndenes forlatelse. Ingenting i kristenlivet er større enn fellesskapet med den levende Kristus selv.

I brødsbrytelsen møter vi Kristus, og det er som Kristi kropp vi kommer sammen. Her utgjør vi alle hver vår lille del, og når vi kommer sammen, er det Kristi kropp. Det burde virkelig begeistre oss! Fra nattverdfeiringen blir vi sendt ut i hverdagslivet for å leve ut Kristus-fellesskapets velsignelser til menneskene rundt oss.

Disiplene som Jesus feiret nattverden sammen med var et fellesskap fordi Kristi etterfølgelse forenet dem. De hadde ikke selv valgt hverandre på grunn av felles interesser, idealer eller tradisjoner, eller fordi de likte hverandre. Det de hadde felles var at de var kalt av Kristus og hadde sagt ja til dette kallet. Felles etterfølgelse – felles nattverdfeiring.

Brødet vi bryter er samfunnet med Kristi kropp. Vi bindes sammen når vi bryter brødet sammen. Brødet vi spiser gir oss del med Kristi kropp. Det viser oss at vi er ett i Ham.

I brødsbrytelsen er vi også som Kristi kropp forenet i lovsang og tilbedelse. Det er derfor nattverden også kalles eukaristi. Eukaristi betyr takksigelse. Takksigelse for at Kristus lever, at Kristus er nærværende, at Kristus skal komme igjen. Når Jesus og Hans disipler skjærtorsdag feiret påskemåltidet så sang de de såkalte Hallel-salmene – det vil si Salmene 114 til 118 i Salmenes Bok. Disse salmene uttrykte gleden over Guds storhet, godhet og frelsesgjerninger. Like naturlig er det for oss som kristne å kunne glede oss over det samme.

Brødsbrytelsen er også en smak av himmelen, av fremtiden! I 1.Kor 11 heter det i vers 26: ”For så ofte som dere eter dette brødet og drikker av dette begeret, forkynner dere Herrens død inntil Han kommer.” Nattverdfeiringen er altså både en forkynnelse i seg selv om Jesu lidelse og død, om det fullbrakte Golgata verket, og det er samtidig en understrekning av Hans gjenkomst. Og i nattverdfeiringen trer Kristi kropp fram som Den nye paktens folk. Vi må ikke glemme dette svært viktige forholdet. For Jesus understreker det så sterkt selv. Han sier det slik i Matt 26,28: ”For dette er mitt blod, den nye pakts blod.” Nattverden innevarsler noe helt nytt: Den nye pakt. Og for den gjelder bedre løfter enn den gamle. Vi leser dette i Hebr 12,22-24: ”Men dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det Himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til Gud, alles Dommer, og til de fullendte rettferdiges ånder, til Jesus, Mellommannen for den nye pakt, og til renselsens blod som taler bedre enn Abels blod.”