En av bloggens lesere spør om hvordan jeg forholder meg til det reformatoriske utsagnet: Skriften alene. Jeg har svart på dette ved flere anledninger, men siden dette er et meget tidsaktuelt spørsmål om hvordan vi forholder oss til vår reformatoriske arv og alltid vil være det, svarer jeg på følgende måte denne gang:
Sola Scriptura er et interessant utsagn, men hva betyr det?
Det var i protest mot den betydning paven og tradisjonen ble tillagt, at Luther fremhevet Skriften alene som grunnlag for den kristne lære om troen og det kristne liv. Men det har aldri vært luthersk oppfatning at en kunne eller burde gå til Bibelen og lese den uten noen forutsetninger. Det ble ikke hevdet av reformatorene, og det blir ikke påstått i dag heller. En har tvert i mot ment at en forutsetningsløs skriftforståelse ikke eksisterer. Det er en grov misforståelse å mene at en går til Skriften som om en er uten noen forutforståelse.
Fra reformatorenes side ble det sagt at Skriften alene måtte forståes ut fra sitt eget sentrale innhold. Bibelens sentrale innhold ble bestemt som Troen alene.
Jeg synes den reformatoriske formulering, den såkalte Konkordieformelen (epitome) gir et godt uttrykk for min overbevisning:
“Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som all lære og alle lærere skal prøves og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente.” Likeledes dette: “Vi tror på Skriftens inspirasjon, tilstrekkelighet og klarhet i alle spørsmål som angår tro, lære og liv, og at “hele Guds råd” (Apg 20,27) skal forkynnes med det mål for øye at det skal bli en del av menighetens tro og praksis. På samme tid holder vi fast ved at Skriften har et sentrum - “Jesus Kristus, og ham korsfestet” (1 Kor 2,2) og at “av nåde er dere frelst, ved tro” (Ef 2,8), og at hele Skriften må forstås i lys av dette sentrum.”
Jeg holder også fast på de oldkirkelige symbolene: Den apostoliske, nikenske og athanasianske bekjennelse som sanne uttrykk for den bibelske lære om den treenige Gud og om Guds Sønn, vår Herre Jesus Kristus.
Jeg slutter meg også til reformatorenes formulering om slike skrifter:“De andre symboler og skrifter er ikke, slik som Den hellige Skrift, dommere, men bare vitnesbyrd om og forklaring på troen; om hvordan Den hellige Skrift i omstridte spørsmål er blitt forstått og utlagt til enhver tid i Guds kirke av dem som levde den gang, og om hvordan den lære som strider mot den, er blitt forkastet og fordømt.” (Konkordieformelen)
Sola Scriptura er et interessant utsagn, men hva betyr det?
Det var i protest mot den betydning paven og tradisjonen ble tillagt, at Luther fremhevet Skriften alene som grunnlag for den kristne lære om troen og det kristne liv. Men det har aldri vært luthersk oppfatning at en kunne eller burde gå til Bibelen og lese den uten noen forutsetninger. Det ble ikke hevdet av reformatorene, og det blir ikke påstått i dag heller. En har tvert i mot ment at en forutsetningsløs skriftforståelse ikke eksisterer. Det er en grov misforståelse å mene at en går til Skriften som om en er uten noen forutforståelse.
Fra reformatorenes side ble det sagt at Skriften alene måtte forståes ut fra sitt eget sentrale innhold. Bibelens sentrale innhold ble bestemt som Troen alene.
Jeg synes den reformatoriske formulering, den såkalte Konkordieformelen (epitome) gir et godt uttrykk for min overbevisning:
“Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som all lære og alle lærere skal prøves og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente.” Likeledes dette: “Vi tror på Skriftens inspirasjon, tilstrekkelighet og klarhet i alle spørsmål som angår tro, lære og liv, og at “hele Guds råd” (Apg 20,27) skal forkynnes med det mål for øye at det skal bli en del av menighetens tro og praksis. På samme tid holder vi fast ved at Skriften har et sentrum - “Jesus Kristus, og ham korsfestet” (1 Kor 2,2) og at “av nåde er dere frelst, ved tro” (Ef 2,8), og at hele Skriften må forstås i lys av dette sentrum.”
Jeg holder også fast på de oldkirkelige symbolene: Den apostoliske, nikenske og athanasianske bekjennelse som sanne uttrykk for den bibelske lære om den treenige Gud og om Guds Sønn, vår Herre Jesus Kristus.
Jeg slutter meg også til reformatorenes formulering om slike skrifter:“De andre symboler og skrifter er ikke, slik som Den hellige Skrift, dommere, men bare vitnesbyrd om og forklaring på troen; om hvordan Den hellige Skrift i omstridte spørsmål er blitt forstått og utlagt til enhver tid i Guds kirke av dem som levde den gang, og om hvordan den lære som strider mot den, er blitt forkastet og fordømt.” (Konkordieformelen)
Dette var opplysende med tanke på forståelsen av begrepet Skriften alene.
SvarSlettOle Anders