Her følger den preken jeg holdt i Toten frikirke på Raufoss i formiddag. Teksten fra 1.Tess 4,1-10 bør du ta deg tid til å lese aller først. Guds eget ord er jo det viktigste. Bloggbildet i dag er hentet fra Shetland, hvor jeg lengter slik tilbake til.
Jeg må vel innrømme at når jeg leste gjennom teksten for denne søndagen, at jeg kjente meg fristet til å velge en annen! Og det skal sies at jeg i alle de år jeg har preket, ikke har preket over denne teksten. Men etter hvert som jeg arbeidet med teksten, kjente jeg at noe tok tak i meg og jeg kjenner virkelig på dens aktualitet. Så må vi heller ikke glemme det apostelen Paulus sier til de eldste i Efesos, når han skal ta avskjed med dem: "For jeg har ikke holdt noe tilbake, men forkynt dere hele Guds råd." (Apgj 20,27) Det vi skal ta for oss i formiddag hører også med til det som kalles "hele Guds råd". Men la oss gå til teksten, og jeg begynner i vers en, for jeg har vanskelig med å forstå hvorfor dette verset utelates, når det tydelig står i den sammenhengen prekenteksten handler om.
Om vi skulle sette en overskrift over det vi har lest sammen, må det være ordene vi kan hente fra vers fire: I hellighet og ære.
I den anglikanske Westminister katekismen er meningen med menneskets liv beskrevet slik: Å ære Gud og alltid glede seg over Ham.
Når apostelen Paulus skal beskrive sin egen personlige lengsel, om hva han ønsker for sitt eget liv, så beskriver han den slik: "Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke i noe skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, neten jeg skal leve eller dø." (Fil 1,20)
Det er dette det handler om: Å ære Gud og alltid glede seg over Ham. Legg merke til det apostelen sier: "men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som handler med kroppen min."
Paulus åndeliggjør altså ikke kristenlivet, får det "bare" til å handle om noe som skjer innvendig. Nei, han snakker om det som skjer med hans kropp - altså med hele seg, og hans lengsel er at det som skjer med ham - enten han skal leve eller dø, må være et slikt vitnesbyrd at Kristus blir opphøyd for alles øyne!
Kalt til å leve annerledes liv
Som barn av Den Høyestes Gud er vi kalt til å leve annerledes liv, i et annerledes rike, med annerledes lover. Apostelen Peter skriver om oss i 1.Pet 2,9: "Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk, så dere skal forkynne Hans underfulle storverk. Han som kalte dere ut av mørket og inn i sitt underfulle lys." Til forsamlingen i Efesos, skriver Paulus, i Ef 5,9: "For dere var en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn."
Det nye livet med Jesus fører til at livet leves annerledes enn før. Vi er kalt til å leve i hellighet og ære. Og dette får praktiske konsekvenser. Som i valg av ektefelle. Som i omgang med det annet kjønn. Vi er kalt til renhet, ikke urenhet. Det gjelder også etter at vi har giftet oss. Hebreerbrevets forfatter sier det slik: "Ekteskapet skal holdes i ære blant alle, og ektesengen skal holdes usmittet, for horkarer og ekteskapsbrytere skal Gud dømme." (Hebr 13,4)
Legg merke til det siste jeg sa: "skal Gud dømme." Og se så på vers 8 i teksten vår en gang til.
Hvis vi ser nøye på prekenteksten så ser vi jo at dette går igjen: At Gud holder oss ansvarlige for våre liv. Og vi skal ikke glemme at når vi synder, er det først og fremst Gud vi krenker, og så når neste. Når profeten Natan avslører kong Davids synd, så kommer David i syndenød og i Salme 51 møter vi den angrende kongen.
Les Salme 51,3-6
Legg merke til hvor David legger ansvaret. Han skylder ikke på andre, han bortforklarer ikke sin synd med at det skyldes hans menneskelige svakhet. Heller ikke unnskylder han seg med at han var spesielt sliten den dagen eller uoppmerksom. Nei, han erkjenner sin skyld og bekjenner sin synd. Han sier: "mine overtredelser", "min misgjerning", "min synd". Og så i vers 6: "Mot Deg, mot Deg alene har jeg syndet."
Det finnes en veldig interessant historie fra 1.Mosebok som illustrerer det vi snakker om.
Les 1.Mos 39,1-9
Josef var opptatt av at han ikke skulle synde mot Gud. For innerst inne var det dette det handlet om. Han ville ha krenket Potifar, som hadde betrodd ham en så høy en stilling i hans hus, om han hadde falt for denne fristelsen, men enda verre: Han ville ha syndet mot Gud. Josef måtte betale en høy pris for å leve rett for Gud. Potifars hustru løy om ham og beskyldte ham for noen han ikke hadde gjort, og Josef ble kastet i fangehullet. Men det er bedre å lide urett, enn å synde mot Gud.
Innfor Gud er ingenting skjult. Bi kan ikke lure Gud ved å leve et dobbeltliv. Det finnes kristne som gjør det, og som tror at de skal kunne komme seg unna med det. Men i Hebr 4,13 kan vi lese det veldig tydelig: "Og ingen skapning er skjult for Ham, men alt er nakent og blottlagt for Hans øyne, som vi skal avlegge regnskap for."
Det Paulus skriver om til den kristne forsamlingen i Tessaloniki, handler om ærefrykt og gudsfrykt. Det handler om at vi står ansvarlige med våre liv overfor den tre ganger hellige Gud. Han som vi en dag skal stå til regnskap for.
Ærlighet i forretninger
Jeg vet ikke om du merket det, men apostelen snakket ikke bare om ekteskapet i de versene vi leste sammen. La oss gå tilbake til teksten vår og se på vers 6, i 1.Tess 4. Nå synes jeg vel Bibelselskapets oversettelse er noe uklar når det gjelder dette verset. I den oversettelsen jeg bruker står det velig tydelig at ingen skal utnytte eller bedra sin bror i noen gjerning. "I dette" står det i Bibelselskapets oversettelse, så der må man nærmest gjette seg til hva Paulus mener.
Vel, nå er det vel ganske opplagt det apostelen skriver om, eller er det?
Er vi ærlige med hverandre, og ikke bedrar den andre når vi gjør forretninger med ham eller omgås ham i hverdagslivet? Fremstiller vi noe vi skal selge som bedre enn det er? Kjenner vi til skjulte feil og mangler, som vi ikke opplyser om, fordi det er ufordelaktig for oss?
Nå synes du kanskje jeg kommer alt for nære, at vi snakker om for personlige ting? Men dette er praktisk kristendom. Dette handler også om vår helliggjørelse.
Og nå vil jeg du skal legge merke til en ting: Hva sto det i verset vi leste sammen? ".. fordi Herren er en hevner over alle slike." Ikke "alt slik" men "alle slike". Stopp et øyeblikk! Hvem er det Herren hevner? Den som blir lurt og bedratt! Og hvem er det som får Herren som sin motstander? Den som lurer og bedrar!
Undres du nå på hvorfor du har mistet velsignelsen over livet ditt, og bønnesvarene uteblir? Kan det skyldes at du har lurt eller bedratt noen, og har fått Gud som din motstander? Herren hevner en du har lurt. Han taler hans sak. Han er på hans side. Da vil jeg si, som Kristi tjener: Gjør opp din sak. Bekjenn din synd, kanskje du må ordne opp med ham eller henne du bedro. Men det heter i Skriften: "Hvis vi sier at vi har fellesskap med Ham og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men hvis vi vandrer i lyset, slik Han er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og Jesu Kristi, Hans Sønns blod renser oss fra all synd." (1.Joh 1,6-7)
Elsk alle
Det siste apostelen nevner i det avsnittet fra 1.Tess vi har foran oss, er dette: "Men om søskenkjærligheten trenger dere ikke at jeg skriver til dere, for dere er selv opplært av Gud til å elske hverandre." Tenk det! Opplært av Gud til å elske. Vi har det jo fra Jesu egen munn:
Les Joh 13,34-35
Kjennetegnet på en kristen er altså dette: Han elsker - og han elsker de andre. Kjennetegnet er ikke at vi lykkes, men at vi elsker.
Dietrich Bonhoeffer, den lutherske teologen som 39 år gammel ble henrettet av nazistene i maidagene 1945 for sin motstandskamp, har sagt følgende:
’
"Det er ingen selvfølge for en kristen at vi får lov til å leve blant kristne. Jesus Kristus levde blant sine fiender. ... Synlig fellesskaper nåde .... For den troende er det legemlige nærvær av den andre kristne en uerstattelig kilde til glede og styrke ..." Og så sier han: "Vi tilhører hverandre ene og alene ved og i Jesus Kristus. Hva betyr det? Det betyr for det første at en kristen trenger den andre for Jesu Kristi skyld. Det betyr for det andre at en kristen kommer til en annen bare ved Jesus Kristus, og det betyr for det tredje at vi i Kristus Jesus er utvalgt fra evighet av, tatt imot i tiden og forenet i evigheten."
I Kristus er vi med andre ord evig forbundet med hverandre.
La meg avslutte med dette:
Det fortelles om apostelen Johannes og hans siste ord. Da han lå for døden - han ble jo en gammel mann på over 100 år -så spurte hans disipler ham om han hadde et siste budskap å gi dem:
- Mine barn, sa han, elsk hverandre!
Om igjen, og om igjen gjentok han dette. Da de spurte ham om dette var alt han hadde å si dem, svarte han:
- Det er nok, for det er Herrens befaling.
Jeg må vel innrømme at når jeg leste gjennom teksten for denne søndagen, at jeg kjente meg fristet til å velge en annen! Og det skal sies at jeg i alle de år jeg har preket, ikke har preket over denne teksten. Men etter hvert som jeg arbeidet med teksten, kjente jeg at noe tok tak i meg og jeg kjenner virkelig på dens aktualitet. Så må vi heller ikke glemme det apostelen Paulus sier til de eldste i Efesos, når han skal ta avskjed med dem: "For jeg har ikke holdt noe tilbake, men forkynt dere hele Guds råd." (Apgj 20,27) Det vi skal ta for oss i formiddag hører også med til det som kalles "hele Guds råd". Men la oss gå til teksten, og jeg begynner i vers en, for jeg har vanskelig med å forstå hvorfor dette verset utelates, når det tydelig står i den sammenhengen prekenteksten handler om.
Om vi skulle sette en overskrift over det vi har lest sammen, må det være ordene vi kan hente fra vers fire: I hellighet og ære.
I den anglikanske Westminister katekismen er meningen med menneskets liv beskrevet slik: Å ære Gud og alltid glede seg over Ham.
Når apostelen Paulus skal beskrive sin egen personlige lengsel, om hva han ønsker for sitt eget liv, så beskriver han den slik: "Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke i noe skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, neten jeg skal leve eller dø." (Fil 1,20)
Det er dette det handler om: Å ære Gud og alltid glede seg over Ham. Legg merke til det apostelen sier: "men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som handler med kroppen min."
Paulus åndeliggjør altså ikke kristenlivet, får det "bare" til å handle om noe som skjer innvendig. Nei, han snakker om det som skjer med hans kropp - altså med hele seg, og hans lengsel er at det som skjer med ham - enten han skal leve eller dø, må være et slikt vitnesbyrd at Kristus blir opphøyd for alles øyne!
Kalt til å leve annerledes liv
Som barn av Den Høyestes Gud er vi kalt til å leve annerledes liv, i et annerledes rike, med annerledes lover. Apostelen Peter skriver om oss i 1.Pet 2,9: "Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk, så dere skal forkynne Hans underfulle storverk. Han som kalte dere ut av mørket og inn i sitt underfulle lys." Til forsamlingen i Efesos, skriver Paulus, i Ef 5,9: "For dere var en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn."
Det nye livet med Jesus fører til at livet leves annerledes enn før. Vi er kalt til å leve i hellighet og ære. Og dette får praktiske konsekvenser. Som i valg av ektefelle. Som i omgang med det annet kjønn. Vi er kalt til renhet, ikke urenhet. Det gjelder også etter at vi har giftet oss. Hebreerbrevets forfatter sier det slik: "Ekteskapet skal holdes i ære blant alle, og ektesengen skal holdes usmittet, for horkarer og ekteskapsbrytere skal Gud dømme." (Hebr 13,4)
Legg merke til det siste jeg sa: "skal Gud dømme." Og se så på vers 8 i teksten vår en gang til.
Hvis vi ser nøye på prekenteksten så ser vi jo at dette går igjen: At Gud holder oss ansvarlige for våre liv. Og vi skal ikke glemme at når vi synder, er det først og fremst Gud vi krenker, og så når neste. Når profeten Natan avslører kong Davids synd, så kommer David i syndenød og i Salme 51 møter vi den angrende kongen.
Les Salme 51,3-6
Legg merke til hvor David legger ansvaret. Han skylder ikke på andre, han bortforklarer ikke sin synd med at det skyldes hans menneskelige svakhet. Heller ikke unnskylder han seg med at han var spesielt sliten den dagen eller uoppmerksom. Nei, han erkjenner sin skyld og bekjenner sin synd. Han sier: "mine overtredelser", "min misgjerning", "min synd". Og så i vers 6: "Mot Deg, mot Deg alene har jeg syndet."
Det finnes en veldig interessant historie fra 1.Mosebok som illustrerer det vi snakker om.
Les 1.Mos 39,1-9
Josef var opptatt av at han ikke skulle synde mot Gud. For innerst inne var det dette det handlet om. Han ville ha krenket Potifar, som hadde betrodd ham en så høy en stilling i hans hus, om han hadde falt for denne fristelsen, men enda verre: Han ville ha syndet mot Gud. Josef måtte betale en høy pris for å leve rett for Gud. Potifars hustru løy om ham og beskyldte ham for noen han ikke hadde gjort, og Josef ble kastet i fangehullet. Men det er bedre å lide urett, enn å synde mot Gud.
Innfor Gud er ingenting skjult. Bi kan ikke lure Gud ved å leve et dobbeltliv. Det finnes kristne som gjør det, og som tror at de skal kunne komme seg unna med det. Men i Hebr 4,13 kan vi lese det veldig tydelig: "Og ingen skapning er skjult for Ham, men alt er nakent og blottlagt for Hans øyne, som vi skal avlegge regnskap for."
Det Paulus skriver om til den kristne forsamlingen i Tessaloniki, handler om ærefrykt og gudsfrykt. Det handler om at vi står ansvarlige med våre liv overfor den tre ganger hellige Gud. Han som vi en dag skal stå til regnskap for.
Ærlighet i forretninger
Jeg vet ikke om du merket det, men apostelen snakket ikke bare om ekteskapet i de versene vi leste sammen. La oss gå tilbake til teksten vår og se på vers 6, i 1.Tess 4. Nå synes jeg vel Bibelselskapets oversettelse er noe uklar når det gjelder dette verset. I den oversettelsen jeg bruker står det velig tydelig at ingen skal utnytte eller bedra sin bror i noen gjerning. "I dette" står det i Bibelselskapets oversettelse, så der må man nærmest gjette seg til hva Paulus mener.
Vel, nå er det vel ganske opplagt det apostelen skriver om, eller er det?
Er vi ærlige med hverandre, og ikke bedrar den andre når vi gjør forretninger med ham eller omgås ham i hverdagslivet? Fremstiller vi noe vi skal selge som bedre enn det er? Kjenner vi til skjulte feil og mangler, som vi ikke opplyser om, fordi det er ufordelaktig for oss?
Nå synes du kanskje jeg kommer alt for nære, at vi snakker om for personlige ting? Men dette er praktisk kristendom. Dette handler også om vår helliggjørelse.
Og nå vil jeg du skal legge merke til en ting: Hva sto det i verset vi leste sammen? ".. fordi Herren er en hevner over alle slike." Ikke "alt slik" men "alle slike". Stopp et øyeblikk! Hvem er det Herren hevner? Den som blir lurt og bedratt! Og hvem er det som får Herren som sin motstander? Den som lurer og bedrar!
Undres du nå på hvorfor du har mistet velsignelsen over livet ditt, og bønnesvarene uteblir? Kan det skyldes at du har lurt eller bedratt noen, og har fått Gud som din motstander? Herren hevner en du har lurt. Han taler hans sak. Han er på hans side. Da vil jeg si, som Kristi tjener: Gjør opp din sak. Bekjenn din synd, kanskje du må ordne opp med ham eller henne du bedro. Men det heter i Skriften: "Hvis vi sier at vi har fellesskap med Ham og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men hvis vi vandrer i lyset, slik Han er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og Jesu Kristi, Hans Sønns blod renser oss fra all synd." (1.Joh 1,6-7)
Elsk alle
Det siste apostelen nevner i det avsnittet fra 1.Tess vi har foran oss, er dette: "Men om søskenkjærligheten trenger dere ikke at jeg skriver til dere, for dere er selv opplært av Gud til å elske hverandre." Tenk det! Opplært av Gud til å elske. Vi har det jo fra Jesu egen munn:
Les Joh 13,34-35
Kjennetegnet på en kristen er altså dette: Han elsker - og han elsker de andre. Kjennetegnet er ikke at vi lykkes, men at vi elsker.
Dietrich Bonhoeffer, den lutherske teologen som 39 år gammel ble henrettet av nazistene i maidagene 1945 for sin motstandskamp, har sagt følgende:
’
"Det er ingen selvfølge for en kristen at vi får lov til å leve blant kristne. Jesus Kristus levde blant sine fiender. ... Synlig fellesskaper nåde .... For den troende er det legemlige nærvær av den andre kristne en uerstattelig kilde til glede og styrke ..." Og så sier han: "Vi tilhører hverandre ene og alene ved og i Jesus Kristus. Hva betyr det? Det betyr for det første at en kristen trenger den andre for Jesu Kristi skyld. Det betyr for det andre at en kristen kommer til en annen bare ved Jesus Kristus, og det betyr for det tredje at vi i Kristus Jesus er utvalgt fra evighet av, tatt imot i tiden og forenet i evigheten."
I Kristus er vi med andre ord evig forbundet med hverandre.
La meg avslutte med dette:
Det fortelles om apostelen Johannes og hans siste ord. Da han lå for døden - han ble jo en gammel mann på over 100 år -så spurte hans disipler ham om han hadde et siste budskap å gi dem:
- Mine barn, sa han, elsk hverandre!
Om igjen, og om igjen gjentok han dette. Da de spurte ham om dette var alt han hadde å si dem, svarte han:
- Det er nok, for det er Herrens befaling.
Hei Bjørn Olav!
SvarSlettTakk for at du legger ut prekener her. Jeg savner prekenene dine nemlig!
Det er interessant med versene du viser til. I 1. Tess. 4, vers 3, står det om Guds vilje med oss. Det begynner med "deres helliggjørelse". Enkelt sagt er dette vår vei til å bli mer og mer lik vår Herre Jesus Kristus. Den som tar imot frelse i Kristus starter opp en vandring i dette øyeblikk.
Hvor avhengige vi er av å få næring fra Guds ord. Jo mer vi ser og skjønner av Jesus, jo mer avhengige blir vi av ordet for å møte de utfordringer Jesus gir oss. Ja, jo mer vi skjønner av hva vi bør gjøre, jo mer ser vi av vår utilstrekkelighet, jo mer avhengige er vi av Guds ord for å få styrke til å handle for å være et verdens lys. Det er en enorm utfordring, vi er rett og slett avhengige av Den Hellige Ånd!
Hilsen
Thomas i S.