Jesus ba og himmelen åpnet seg

En del av gårsdagen tilbrakte jeg i bønnekoia Mamre. Jeg hadde med meg Poirot, vår et og et halvt år gamle Wheaton Terrier, som ser ut til å trives bedre og bedre i koia og det flotte turterrenget rundt den. I går la den seg i døråpningen og lå å kikket ned på den lille innsjøen nedenfor oss.

Jeg benyttet anledningen til å studere et emne som opptar meg en del for tiden, nemlig dåp. I går leste jeg på nytt dåpstekstene som forteller om Jesu dåp, og da oppdaget jeg noe jeg ikke har sett tidligere. En av tekstene jeg leste var Luk 3,21. Her heter det: "Da alt folket ble døpt, skjedde det også at Jesus ble døpt. Og mens Han ba, ble himmelen åpnet..." Det var dette jeg ikke hadde sett: At Jesus ba i forbindelse med selve dåpshandlingen, og som en konsekvens av Hans bønn, åpnet himmelen seg. Dermed så jeg enda en side ved bønnens velsignelser. Bønn fører til at himmelen åpner seg! Dette visste jeg jo for så vidt fra før, men det ble en ekstra sterk påminnelse om bønnens realiteter. Og jeg hadde ikke sett at dette skjedde da han ble døpt. Slik jeg hadde lest teksten, hadde jeg lest at det var da han ble døpt at himmelen åpnet seg. Ikke at han først ba, og så åpnet himmelen seg.

Egentlig er jo dette en passende overskrift over hele Jesu liv og tjeneste: "Og mens Han ba, ble himmelen åpnet." Og etter at himmelen har vært åpnet over Hans liv, driver Ånden Ham ut i ødemarken for at Han skal tilbringe 40 dager der i bønn og faste. Slik ble Jesu tjeneste innledet. Men det stanset ikke med dette. Hele Jesu liv preges av bønn. Studerer vi Jesu liv ser vi at Han alltid visste når det var tid til å trekke seg tilbake for å be. Her har vi mye å lære - alle som vi følge Ham og bli Ham lik.