Adskilthet og fellesskap

Det er de som tror at kontemplasjon eller meditasjon er noe abstrakt og verdensfjernt. Et slikt syn stemmer dårlig om man går til kildene, til 300-400 tallets munker, som skrev ned sine tanker og som levde i stillhet og avsondrethet. Verken kontemplasjon eller meditasjon, eller det indre livet, beskrives av dem som noe abstrakt. Nei, de setter det i sammenheng med selve livet i Kristi kropp, livet i et konkret fellesskap. Visst søkte de stillheten og ensomheten, men alltid til felles beste. De tok noe med seg derfra og inn i fellesskapet. Den fortrolige, nære relasjonen og forholdet til Gud i kontemplasjon er både frukten av en fornyet livsstil i fellesskap og gir retning til et liv i fellesskap. Når vi søker Gud, bør vi ikke gjøre det med tanke på at det bare handler om meg og Han, men om meg og oss. Det er alltid en risiko forbundet med et liv i kontemplasjon og bønn, og det er denne: vi kan tro at livet handler om isolasjon, om individualisme, meg. Mens det i virkeligheten fra Guds side handler om at avsondretheten skal berike fellesskapet. Tiden brukt med Gud alene blir en kilde som det store fellesskapet kan dra veksler på. Men for en del som har fått smaken på et liv i bønn og fellesskap, kan bare tanken på å være sammen i fellesskap, være slitsom. Alle disse menneskene! Alle disse problemene! All støyen og maset! Å bryte stillheten kan derfor bli et offer, men vi må ikke glemme hvetekornets lov: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt." (Joh 12,27) Det handler om å legge ned sitt eget liv, slik at det kan bære rik frukt, for andre. La oss søke kildene og Kilden, og la det liv som vi finner der, vanne en knusktørr jord i våre forsamlinger.