Den svenske sjelesørgeren og forfatteren, Magnus Malm har hjulpet meg til å se med nye øyne. Hans bok om kristent lederskap, "Veivisere" var skjellsettende. Ikke minst hans sterke understrekning av at vårt egentlige kall er at vi er "kalt inn i samfunnet med Hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." (1.Kor 1,9) Jeg skal komme tilbake til innholdet av denne boken senere. I går startet jeg på Malms nyeste bok: "Hviskninger fra katakombene".
Magnus Malm er en sjelden blomst i Vårherres hage. Han er barnedøpt i Den svenske kirke. Han vokste opp i Frelsesarmeen, arbeidet et par somre i en anglikansk kirke, giftet seg med en prestedatter fra Misjonsforbundet, og sammen var de medlem av en menighet innen Örebromissionen. Sammen med sin kone levde han i en kristen storfamilie i åtte år, arbeidet som redaktør i det økumeniske tidsskriftet Nytt Liv i 15 år, har lest katolsk og ortodoks litteratur i 25, flyttet ut på landet en periode hvor han var med i en misjonsforening og har siden 1992 arbeidet med retreater og åndelig veiledning for menighetsarbeidere, ansatt av Skara og Göteborg stift, i samarbeide med en gruppe katolske ordensøstre!
Men tilbake til Malms siste bok, en bok som begynner med å sitere The Toyota Way! Joda, ganske riktig, det handler om bilfabrikanten Toyota og deres filosofi. I korte trekk går den ut på følgende: "Hos Toyota bygger all læring på det som har vært, og beveger seg framover med små skritt, man finner ikke opp hjulet på nytt. Med andre ord: Vi vil heller være langsomme og stødige som skilpadden enn raske og vinglete som haren."
Med dette som utgangspunkt, skriver Malm om å leve radikalt! Hør bare:
"Et kristent kloster har gjerne vokst fram i en flere hundre år gammel sammenheng. De eldste i vestkirken, benediktinerne, har røtter tilbake til 500-tallet. Klosterordenens historie går stadig i bølger mellom fornyelse og forfall. Forfallsperiodene faller uten unntak sammen med sekularisering, i den forstand at munkene og nonnene har latt omgivelsenes ideer, penger og andre krefter sette dagsorden. Man har søkt støtte, bekreftelse, inspirasjon, nye metoder i samfunnet omkring seg. Resultatet har alltid før eller senere blitt det samme: trøtthet, forflatning, stagnasjon. Fornyelsen kommer når man har vendt tilbake til sine røtter. Hvordan begynte det hele? Hva var grunnleggerens karisma? Hva ville Benedikt egentlig? Hva var det unike med Frans?"
Magnus Malm sammenligner kirken med et tre. Treet får liv fra røttene. Det er bare ved å vende tilbake til vårt utgangspunkt at vi kan forstå hvor vi er på vei.
Det er godt å lese dette. De siste dagene har jeg kjent på en usigelig tretthet, en tretthet som ikke skyldes verken hjertesykdommen eller diabetes. Kanskje er ordet oppgitthet like godt. Jeg er trett og lei av Lakeland hysteriet, alle disse selvbestaltede profetene, noen av dem kommer hele veien fra USA til Norge for å profetere, jeg er trett av alt dette oppjagede, all leflingen med det moderne, trendy og politisk korrekte. Alle som dyrker individualismen og det som er løsrevet fra historien.
Samtidig forsterkes lengselen etter røttene, de dype røttene.
Magnus Malm er en sjelden blomst i Vårherres hage. Han er barnedøpt i Den svenske kirke. Han vokste opp i Frelsesarmeen, arbeidet et par somre i en anglikansk kirke, giftet seg med en prestedatter fra Misjonsforbundet, og sammen var de medlem av en menighet innen Örebromissionen. Sammen med sin kone levde han i en kristen storfamilie i åtte år, arbeidet som redaktør i det økumeniske tidsskriftet Nytt Liv i 15 år, har lest katolsk og ortodoks litteratur i 25, flyttet ut på landet en periode hvor han var med i en misjonsforening og har siden 1992 arbeidet med retreater og åndelig veiledning for menighetsarbeidere, ansatt av Skara og Göteborg stift, i samarbeide med en gruppe katolske ordensøstre!
Men tilbake til Malms siste bok, en bok som begynner med å sitere The Toyota Way! Joda, ganske riktig, det handler om bilfabrikanten Toyota og deres filosofi. I korte trekk går den ut på følgende: "Hos Toyota bygger all læring på det som har vært, og beveger seg framover med små skritt, man finner ikke opp hjulet på nytt. Med andre ord: Vi vil heller være langsomme og stødige som skilpadden enn raske og vinglete som haren."
Med dette som utgangspunkt, skriver Malm om å leve radikalt! Hør bare:
"Et kristent kloster har gjerne vokst fram i en flere hundre år gammel sammenheng. De eldste i vestkirken, benediktinerne, har røtter tilbake til 500-tallet. Klosterordenens historie går stadig i bølger mellom fornyelse og forfall. Forfallsperiodene faller uten unntak sammen med sekularisering, i den forstand at munkene og nonnene har latt omgivelsenes ideer, penger og andre krefter sette dagsorden. Man har søkt støtte, bekreftelse, inspirasjon, nye metoder i samfunnet omkring seg. Resultatet har alltid før eller senere blitt det samme: trøtthet, forflatning, stagnasjon. Fornyelsen kommer når man har vendt tilbake til sine røtter. Hvordan begynte det hele? Hva var grunnleggerens karisma? Hva ville Benedikt egentlig? Hva var det unike med Frans?"
Magnus Malm sammenligner kirken med et tre. Treet får liv fra røttene. Det er bare ved å vende tilbake til vårt utgangspunkt at vi kan forstå hvor vi er på vei.
Det er godt å lese dette. De siste dagene har jeg kjent på en usigelig tretthet, en tretthet som ikke skyldes verken hjertesykdommen eller diabetes. Kanskje er ordet oppgitthet like godt. Jeg er trett og lei av Lakeland hysteriet, alle disse selvbestaltede profetene, noen av dem kommer hele veien fra USA til Norge for å profetere, jeg er trett av alt dette oppjagede, all leflingen med det moderne, trendy og politisk korrekte. Alle som dyrker individualismen og det som er løsrevet fra historien.
Samtidig forsterkes lengselen etter røttene, de dype røttene.
Fin artikkel Bjørn.
SvarSlettDet er bare synd at det ikke er flere kristenledere som er lei av superapostlene og superprofetene fra USA. Jeg har ofte tenkt på hvor perfekt vår tid er for bedrag. Folk hungrer etter tegn og under, spektakulære opplevelser, ting som føles godt osv. Skriver litt om dette på bloggen min, men da i en politisk sammenheng. likevel ser vi det samme i kristendommen.
Folk har liksom kastet vekk all dømmekraft og all sunn kritikk og kaster seg over enhver lærdoms vind. KCF profetene hadde ikke holdt ut en dag i den første menigheten. De hadde blitt gjennomskuet, veid og funnet for lette hele gjengen. De taler løgner fra sitt eget hjerte, men dessverre er det så alt for mange som faller for dem. De lover folk frihet, men selv er de bundet. Det hele er en farse, en prøve som Gud tillater for å prøve hva som er i våre hjerter. Han vil prøve oss og sikte oss og finne ut om vi elsker sannhet.
Det er så sant. Vi må tilbake til røttene. Tilbake til det enkle men dype evangelium om Kristus og han korsfestet, død og oppstanden. Dette er Guds sanne herlighet at vi har evig liv I Kristus og at Han elsker oss.
Jeg trenger ikke gullstøv og englevinger, jeg vil kjenne ham..den milde, ydmyke, kjærlige, nådige, rettferdige Kristus. Hva kan vel være mer herlig enn det???
MT
Hei igjen.
SvarSlettJeg klarte ikke å unngå å le av denne.
En liten historie fra miljøet rundt Todd Bentley..
http://www.youtube.com/watch?v=eqkvHdfgRH8
La meg si dette først: Jeg har intet imot amerikanere, tvert i mot har vi veldig mange gode amerikanske venner, og jeg drømmer en dag om å få komme dit. Mange amerikanske forkynnere har betydd mye for meg gjennom årenes løp. Og slik er det sikkert også for Morten T.
SvarSlettMen det forundrer meg hvorfor disse "proftene" og alt det "nye" kommer fra nettopp USA. Nå leser jeg sjeldent Norge idag. Jeg blir sliten av den avisen, og dens hyllest av nær sagt det mest obskure innen kristenheten, gjør at det av og til er vanskelig å ta den seriøst. Men her om dagen var jeg innom nettutgaven deres og så at nok en gang hadde en amerikansk profet gjestet landet. Og folk går mann av huse for å høre ham. Nå har jeg ikke satt meg inn i hva denne personen står for, men jeg vet ikke om jeg snart orker flere av disse møtene, konferansene og alle disse lykkeprofetiene.
Er det ingen der ute som vil lytte til en bror eller søster fra Vietnam? Fra Mongolia? Fra Litauen? Fra Sibir? Har ikke disse noe å tilføre oss? Hvorfor ikke invitere en profet fra en fattig landsby i Chile neste gang? En som lever i en basismenighet der, som har opplevd fattigdommen og som har lært noe om kristen nestekjærlighet, og om viktigheten av Kristi kropp. Det hadde vært noe!
Helt enig! Vi skulle heller lyttet folk fra den forfulgte og lidende kirke. Mange av disse er ekte etterfølgere av Jesus.
SvarSlettStener
Jeg må også få understreke at det kommer bra ting fra USA. David wilkerson feks har betydd mye for meg. John Bevere er en annen jeg har mye sans for.
SvarSlettMT
Å ja, veldig godt poeng du har der, hvorfor kan ikke folk fra Sibir eller Chile ha noe viktig å lære oss? Har vel noe med at livstilen til sånne mennesker ikke er like "atteraktiv" som den amerikanske tenker jeg. Men hva er mest atteraktivt av å ha fin bil, fint hus, god økonomi eller sjelfred? Jeg tar det siste.
SvarSlettMen uansett, om vi lytter til folk som har gått med Gud som bor i nabolaget eller på andre siden av klodden, så er det mitt personlige forhold til Skaperen som har noe å bety for livet mitt. Jeg er sjeleglad min tro ikke avhenger av hverken Todd Bentley, Åge Åleskjær, Gunnar Stålseth, Bjørn Olav Hansen eller Anna og Erik Sørum, sjøl om jeg har lært mye av de.
Jeg skjønner godt at du er trøtt av alt dette maset, se på det som et sunnhetstegn!
Stener, MT og Kule Knut: Jeg tror vi har mye mer å hente hos de som må lide for sin tro, som "betaler" en høy pris i form av forfølgelse, trakassering og som må sitte år av sitt liv i fangeleire, enn vi har å hente hos mennesker som lever høyt på andres penger. Ikke har jeg sett at "gullstøvet" eller "gullplumbene" har skapt store endringer til gode blant de kristne, ei heller noen gjennomgripende vekkelse hvor mennesker har kommet i syndenød og omvendt seg.
SvarSlettJeg venter også fortsatt på dokumentasjonen på de mange dødeoppvekkelsene i Lakeland. Merkelig at ikke dette har vært gjenstand for nyhetsoppslag i massemedia verden over, hvis nå mange mennesker har stått opp igjen fra de døde.
Vår familie reiser forresten til Skara og Gøtene neste helg. Jeg har lyst å besøke Nya Slottet Bjärka Säby. Slottet ligger vel ikke så veldig langt fra Gøtene. Det hadde vært veldig kjekt å få med seg nattverdsgudstjenesten på onsdag. Formen på gudstjenesten er vel litt anderledes enn det jeg er vant med. Jeg er spent på dette med røkelse. Bør jeg si fra på forhånd at jeg er ønsker å være med på Gudstjenesten?
SvarSlettStener
Jeg aner ikke om Gøtene ligger i nærhetenav Bjärka Säby. Kanskje Karin kan hjelpe deg med det?
SvarSlettMen du må absolutt ta turen dit. Bjärka Säby ligger i et utrolig vakkert landskap utenfor Linkjöping. Parkanlegget rundt slottet er en opplevelse i seg selv, og selvsagt slottet. Håper dere har god tid til å se dere rundt. Ta dere en rusletur også utenfor slottsområdet. Det finnes mange vakre svenske rødmalte hus der!
Jeg ville ha ringt for å forsikre meg om at det blir feiret nattverd nå på sommeren. Følg linken under så finner du de fleste relevante opplysningene der.
http://www.nyaslottet.se/index.html
Kanskje du også ville ha glede av å delta på tidebønnene? Tidene for disse er gjengitt på nettsiden.
Nattverdgudstjenesten virker kanskje fremmedartet, men jeg garanterer deg en annerledes opplevelse!
Det er ikke mer enn 21 km fra Gøtene og Linkjöping. Så da alt ligger da til rette til å besøke Nya Slottet.
SvarSlettStener
Så bra. Da må du og dine ha en riktig god reise til Sverige. Måtte Herren beskytte og bevare dere på reisen, og måtte dere få godt og tjenelig vær. Måtte Herren la sitt ansikt lyse over dere.
SvarSlettTakk for gode ønsker for vår ferietur. Jeg ønsker også deg og din familie en velsignet god sommer. Jeg ber om at formen din er så god at du får besøke de gamle kirkene som du ønsker å besøke i sommer.
SvarSlettGuds fred!
Stener