Å føle seg utenfor, fremmed i en sammenheng med mange, er ingen god følelse. Slik hadde jeg det i går. Omgivelsene mine var fulle av sterke inntrykk. God lovsang, mennesker som sto med løftede hender, en inspirerende tale - av en av mine gode venner, Rachel Hickson fra England. Men jeg var ikke med. Følte meg utenfor og fremmedgjort på en måte. Det ble til at jeg ransaket meg selv. Er det noen feil med meg, har jeg mistet gløden, er jeg blitt sløv og likegyldig? Det er sikkert bare meg som har det slik på møter? Eller? Men det var noe ved møtet som gjorde meg stresset, oppkavet og sliten. Vel, nå skyldes det også at jeg sliter med en sykdom som er blitt verre og av den grunn blir sliten. Men jeg tror likevel ikke dette alene var årsaken til at jeg følte meg utenfor å går kveld. Mens mange av de andre sto under lovsangen, ble jeg sittende. Og jeg ble sittende å tenke. Det gjorde jeg også på vei hjem. Kanskje er svaret på min uro og min fremmedfølelse, at jeg har gått en annen vei i mange år nå. At stillheten er mer tiltrekkende enn støyen, at lyden av en bekk gir et sterkere inntrykk enn det brusende hav. Ikke det at jeg ikke kan kaste meg ut i lovsangen og dansen - for det kan jeg. Men det skjer sjeldnere enn før. Ikke tror jeg det bare har med det at jeg blir 50 i løpet av året. Nei, jeg tiltrekkes av noe annet. Mens jeg kikket rundt meg i møtesalen i går, innbiller jeg meg at jeg så andre som opplevde noe av det samme som meg. Kanskje noen av bloggens lesere også opplever det slik? Mens jeg ble sittende slik alene i en stor sal med masse mennesker rundt, så jeg for meg det lille skogstjernet som jeg av og til reiser til. Det er et av mine bønnesteder, hvor jeg utøser mitt hjerte for Herren. Jeg tenkte på den lille bønnesnoren jeg bruker når jeg ber Jesusbønnen, og som jeg ikke finner igjen - den er forlagt et eller annet sted, og venter på meg. Den er som en venn som hjelper meg til å konsentrere meg. I går var det faktisk godt å gå ut av møtet, og treffe igjen gode mennesker og ta del i gode samtaler, og riste fremmedfølelsen ut av kroppen. Med Columba (543-615), en av de store personlighetene i den keltiske kirkehistorien ber jeg:
Å, om Gud ville vekke meg av treghetens søvn og,
selv om jeg er så ubetydelig, tenne sin kjærlighets ild i meg.
Å, om kjærlighetens flamme, lengselen etter Hans uendelige
kjærlighet, måtte flamme opp over stjernene, og
den guddommelige ild alltid brenne i meg!
Å, om jeg hadde den ved som alltid kunne holde ilden ved
like og la den vokse, brenne, nære dens flamme, den flamme
som ikke kan slukke eller kjølne!
Å, om jeg kunne være slik at min lampe alltid brenner
om natten i min Herres tempel, så at den lyser for alle som
trer inn i min Guds tempel.
I Jesu Kristi, din Sønns, min Guds navn ber jeg deg Herre,
om den kjærlighet som ingen ende har, slik at min lampe
brenner og aldri slukner, brenner for meg selv og lyser for andre.
Kristus, tenn våre lamper,
du som er vår herligste Frelser,
slik at de alltid må lyse i ditt tempel
og hente et evig lys fra deg,
Det evige Lys,
slik at vårt mørke blir lyst mens verdens mørke
flykter bort fra meg.
Å, om Gud ville vekke meg av treghetens søvn og,
selv om jeg er så ubetydelig, tenne sin kjærlighets ild i meg.
Å, om kjærlighetens flamme, lengselen etter Hans uendelige
kjærlighet, måtte flamme opp over stjernene, og
den guddommelige ild alltid brenne i meg!
Å, om jeg hadde den ved som alltid kunne holde ilden ved
like og la den vokse, brenne, nære dens flamme, den flamme
som ikke kan slukke eller kjølne!
Å, om jeg kunne være slik at min lampe alltid brenner
om natten i min Herres tempel, så at den lyser for alle som
trer inn i min Guds tempel.
I Jesu Kristi, din Sønns, min Guds navn ber jeg deg Herre,
om den kjærlighet som ingen ende har, slik at min lampe
brenner og aldri slukner, brenner for meg selv og lyser for andre.
Kristus, tenn våre lamper,
du som er vår herligste Frelser,
slik at de alltid må lyse i ditt tempel
og hente et evig lys fra deg,
Det evige Lys,
slik at vårt mørke blir lyst mens verdens mørke
flykter bort fra meg.
Jeg tror ikke at du er sløv og likgyldig. Du inspirere gjennom det du skriver på bloggen. Du har jo lagt ut noen av prekenene dine også på bloggen. Så grundig og bearbeid er de. Her er det ikke overfladisk undervisning. Takk!
SvarSlettJeg er enig med deg; stillheten er mer tiltrekkende en støyen. Jeg tror flere og flere vil søke stillheten etterhvert. Det er jo da enn kan høre Guds stemme. Og vi trenger virkelig høre Guds stemme i den tiden vi lever i.
Var Guds nærvær tilstede i går? Jeg synes at Herrens nærvær har vært fraværende i våre møter over lengre tid. Kanskje vi innbilder oss at Gud er tilstede!
Ha en velsignet dag uansett om du er på møte eller søker stillheten.
Stener
BjornOlav:
SvarSlettJag kan förnimma en längtan som du har inom dej när jag läser din blogg idag!
Därför så kommer det till mej ett bibelord till dej.
Läs ;2 mosebok 33: 16 -23.
Så kan jag också känna mej ibland,som du beskriver,i en del möten.Och det tar jag som en känsla att jag behöver få vara ensam med min Jesus!
Så BjornOlav var vid gott mod!Herren går vid din sida!
Har du fått mina mail?
BjornOlav jag skulle vilja att du ber för mej särskilt,nu fred.och lörd.när jag ska vara med i kyrkans evenemang på pover meat.
Ibland så får jag en känsla att jag skulle inte ha anmält mej.Men så kommer det en bön till mej, " Herre,här är jag! Gå med mej nu,och använd mej till din vilja!!!
Ha en välsignad dag,du och de dina,BjornOlav!
Hör gärna av dej!
Karin
Litt nyskjerrig på hva temaet for møtet var. Jeg har veldig sansen for Hickson, men jeg er litt bekymret for en del av deres assosiasjoner og en del av de lærer, spesielt dette med 'dominon læren' og dette med Peter wagners demonologi, strategisk krigføring osv. Jeg syntes også de har en litt usunn vekting på det profetiske. jeg vet ikke om Rachel har sagt dette direkte, men mange av dem hun har reist med eller assosiert med lærere at alle kan profetere nærmest av seg selv.
SvarSlettJeg tror på profetisk tale bare sånn at det er sagt, men jeg tror det skjer når Herren vil og ikke når vi vil. Mye av profetbevegelsen som Hickson har assosiasjoner til feks Cindy Jacobs, mener at kristne bare kan profetere når som helst fordi vi er kristne.
Vel nok om det.
Jeg har flere ganger følt meg utenfor det som har skjedd i karismatiske møter. Mange ganger blir det mye lyd, men lite innhold eller Ånd om du vil. Det er fort gjort å hype opp en forsamling , men mitt inntrykk er at når Ånden virkelig kommer så kommer en hellig ærefrykt og ofte blir man heller stille av ærbødighet enn så veldig snakkesalig. Gud bor ikke i mange ord, men i kraft. Det kan nesten virke at jo mer høylydte møtene er jo mindre har de av Guds Ånd.
Jeg leste en gang om Jonathan Edwards at når han talte så pratet han bare helt vanlig. Han hadde skrevet talen på forhånd og leste opp talen på en monoton og heller kjedelig måte. Han hadde ingen stor naturlig talegave, men likevel virket Guds Ånd så sterkt i møtene hans at Syndere begynte å rope til gud om frelse.
Gud trenger ikke høye rop. Han hører våre tanker. Han ser alt. Jeg var selv i en sammenheng for en del år siden hvor det nesten var konkurranse om å lage mest lyd, tale høyest og lengst i tunger osv. Det endte med at mange ble utbrent. Gud lager ikke masse støy. De sterkeste møtene jeg har vært på har vært enkle møter, uten voldsomme musikkanlegg og masse skrik og skrål. I stedet har noen sittet og grått, andre har blitt sittende bedende, noen skalv av ærbødighet, andre smilte som om Herren selv stod dem ansikt til ansikt.
Jeg sier ikke at Gud ikke kan virke i møter hvor det er mye lyd, men i vesten føler jeg på mange måter vi har gjort det til en liten avgud. Jo mer lyd, jo høyere sang, jo mer merkelig manifestasjoner , jo sterkere er salvelsen. Tomme tønner skrangler mest, har alltid min far sagt, og jeg tror det er mye sant i det.
Jeg sier Kom hellige Ånd, men ikke slik vi vil, men slik du vil.
Helt til slutt kom mjeg til å tenke på profeten Elias når han satt i hulen etter å ha konfrontert Baals profeter. Gud kom til ham, men han kom ikke i stormen eller torden, men han komme i en stille susen, eller en stille hvisken. Jeg tror Gud er den samme i dag.
Gud velsigne deg og må gud hjelpe oss alle å komme nærmere ham uansett hvordan det skjer. det viktigste er at det skjer.
Morten tobiaz
Tore Lende er død.
SvarSlettJeg leste på en annen blogg at Lende er død. Det som er pussig er at jeg seinest i går satt å tenkte på Tore. Det er så lenge siden han har skrevet her på bloggen og andre blogger. Jeg lurte på om du viste noe nytt om han. Men det ble ikke at jeg spurte deg. Tore Lende kom alltid med friske innspill og han var verdt å lytte til. Han vil bli dypt savnet. Tankene går nå til hans nærmeste familie. La oss huske på dem i våre bønner.
Stener
Wow, dette var flott skrevet og utrolig ærlig. Kunne sagt mye om temaet sjøl for jeg har opplevd å være veldig utilpass i mange sammenhenger, men har dårlig tid.
SvarSlettMen det viktigste er nok, og du er inne på det selv også, at det ikke er noe galt i å ikke passe inn. Vi er alle forskjellige, med forskjellige behov og på forskjellige steder i livet. Det er egentlig et Guds under og helt fantastisk, og følgen er da at vi trenger forskjellige ting og ikke minst kan være med på å dekke forskjellige behov.
Stå på Bjørn Olav, du er en utrolig bra mann, og den ærligheten du utviser her er nok veldig viktig for mange.
..og når jeg leser kommentarene som er skrevet her kunne jeg ikke vært mere enig, Gud virker uavhengig av desibel. Om det er 140 eller 1,40 så har det ingenting å si. Har opplevd begge deler og like fantastisk.
SvarSlettTakk, Bjørn Olav. Jeg kjenner meg så igjen. Jeg har alltid higet mot stillheten. Vi hadde for mange år siden en liten koie, vi kalte "Hytta", der var det bare vinden og bekken som lagde musikk.
SvarSlettMen som jeg kunne lovprise og merke Guds nærvær der ved elvebredden.
Koia de ligner. Av og til sitter jeg og ser på bilde av den og minnes.
Moderne lovsang med høy musikk sliter meg ut, selv om jeg gleder meg over de glade unge ansiktene som fryder seg. Vi er forskjellige og det er plass for alle i Guds rike.
Hilsen karin.
Stener: Takk for gode ord.
SvarSlettJeg vet ikke om Guds nærvær var til stede i går kveld. Det ble litt oppjaget det hele, og noe mekanisk. Det var slik jeg opplevde det. Kanskje jeg blir litt ekstra sliten av at vi skal forvente store ting hele tiden, at det er store ting for oss i vente? Kanskje er jeg sliten av at det blir stor avstand mellom stevner og hverdager, og at bekjennelsene av og til blir veldig høye.
Morten
SvarSlettTema var: Ta livet ditt tilbake! Rachel preket om kvinnen som hadde hatt blødninger i 12 år. Det var en ganske offensiv undervisning i høyt tempo. Det handlet mye om at vi må være aktive, være åndelige vikinger,etc.
Nå er det en stund siden jeg hørte Rachel Hickson,og jeg har ikke hørt noen av hennes medarbeidere før i går kveld. Da var det en ung jente som delte et ord fra Nehemja,som jeg synes var ganske relevant når det gjelder vår nåværende åndelige situasjon.
Som deg tror jeg på den profetiske gaven, men ikke at man bare kan profetere på oppfordring. Hvor finner man dekning for det i Skriften?
Karin
SvarSlettSkal spesielt huske deg i forbønn disse dagene. Epostene dine har jeg fått. Du får svar i løpet av dagen. Jeg har vært litt satt ut i dag pga at varmen blir litt for tøff for mitt hjerte. Og ved siden av det sørger jeg over en kjær venns død.
Kule-Knut
SvarSlettTakk for gode ord. Jeg tror det er viktig å være åpen med dette. Tror også mange av og til kjenner det som jeg gjorde det i år. Opplevelsen sitter ennå igjen i kroppen.
Karin
SvarSlettVi kjenner nok på mye av det samme. Jeg orker ikke støyen lenger, og de sammenhengene hvor man hauser opp stemningen. Er fremdeles sliten etter gårsdagen, og har roet ned i hagen her i dag.
Så godt at du har fått roet ned i hagen.
SvarSlettJeg sa til mannen min igår at jeg skjønner ikke hvorfor jeg higer så etter alt som er vakkert og harmonisk. Det være seg musikk eller mer håndfaste ting.
Han svarte følgende:Vi er jo skapt i Edens hage. Det er vel lengselen tilbake til den fullkomne harmoni...
Og jeg vet en gang får vi oppleve dette, en gang.., og for alltid.
Hilsen karin.
Hei Bjørn Olav.
SvarSlettJeg har bare skumlest bittelitt på bloggen din, men skal ta meg mer tid etterhvert til å lese den. Men dette innlegget rørte ved meg.
Jeg har opplevd dette så mye, å føle seg utenfor og utilpass i menighetsmøter. Jeg har en teori om at Herren vekker opp de lydhøre i dag, og det er disse som føler seg utilpass og utenfor. Det handler forsåvidt ikke om desibel, som en sa det så fint i en av kommentarene her, selv om jeg jo mener Herren taler i det stille (Jes 30,15).
Men jeg tror det handler om at menighetene i Norge har glemt ulvene i fåreklær. De glemmer at ulvene i fåreklær ikke er synlige ulver, hvis du skjønner? Nå skal ikke jeg utbrodere hvem jeg tror kanskje kan være disse ulvene i fåreklær, bare nevne det, for jeg synes å se og høre de på møter idag, men de er jo utkledd som trofaste og godhjertede kristne, og selv er de nok også overbevist om dette, men jeg merker ikke Herrens Ånd over de, eller i forkynnelsen deres, eller gjennom livene deres.
Men det er meg om det.
Ønsker deg Guds velsignelse og fred.
- T