"Se på fuglene under himmelen," sa Jesus. (Matt 6,26) Nå er det ikke alle som er like begeistret for skjærer. Snatringen i lyse sommernetter, når man ligger med åpne vinduer, kan være irriterende. Jeg derimot synes de både er vakre, kloke og selskapelige. Siden vi flyttet hit til det som har vært vårt hjem siden 1988, har vi hatt et skjærepar boende i våre nærmeste omgivelser. Jeg aner ikke om det er samme paret, for jeg vet ikke mye om skjærer, eller om det er barn eller barnebarn av det paret som bodde her da vi flyttet hit. Men to ting har jeg lært om skjærer: det ene er at de er bofaste, det andre er at et skjærepar holder sammen livet ut. Underlig - men her om dagen brukte Gud dette skjæreparet til å tale til meg!
Og det handlet nettopp om en av disse to tingene jeg har lært om skjærer, nemlig at de er bofaste! De forblir der hvor de ble født og vokste opp.
For kort tid siden møttes jeg sammen med en god venn av meg i bønnekoia Mamre. Vi møtes av og til for å be, og snakke sammen. Jeg delte med ham et bibelvers som i lang tid har betydd mye for meg, og som jeg ved ulike anledninger har tatt frem ved veivalg jeg har måttet ta. Ordene er fra 2.Petersbrev og lyder slik i Bibelselskapets nye reviderte oversettelse: "Derfor, søsken, må dere sette enda mer inn på å holde fast ved deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle." (2.Pet 1,10) Jeg har som regel stanset der, men nå leste jeg også det neste verset: "Da skal inngangen til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike stå vidåpen for dere." Det er jo det siste jeg virkelig lengter etter: inngang til det evige riket, i den forstand at jeg kan gjøre det Jesus taler om i Joh 10,9: "Jeg er porten. Hvis noen går inn gjennom Meg, skal han bli frelst, OG HAN SKAL GÅ INN OG GÅ UT OG FINNE BEITE." Det er snakk om en relasjon, et fellesskap, en nærhet til Den evige.
For å oppnå dette, må jeg gjøre mitt kall og min utvelgelse fast. Så hva er da mitt kall? Først og fremst å bli der jeg er! For mitt egentlige kall handler om det Paulus skriver om i 1.Kor 1,9: "Gud er trofast, og ved Ham ble dere kalt inn i samfunnet med Hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." Dette er det viktigste kallet, vårt første, vårt opprinnelige kall, som alle andre kall springer ut fra.
Mitt første kall - samfunnet med Sønnen, betyr at jeg må prioritere tid sammen med Ham. Der kommer bønnekoia inn. Det er her jeg først og fremst skal oppholde meg, så får alt det andre springe ut av det livet som leves her! Gud har kalt meg til å være stedbunden, til å høre hjemme et sted, og være trofast i det kallet. Så får eventuelle reiser, besøk, møtevirksomhet springe ut fra Mamre, bønnekoia på Skumsjøåsen.
I denne sammenhengen vil jeg så gjerne få dele med deg noe Johannes Chrysostomos (ikonet) har skrevet. Det er nemlig slik at den sanne bønnen ikke kommer fra munnen, men hjertet. Den er et rop de profundis - fra dypet. Hjertets dyp og himmelens høyder motsvarer hverandre. La oss lytte til Johannes Chrysostomos (344/354-407):
"Med bønn forstår jeg det som strømmer ut av hjertets djup, ikke hva som er i munnen. Likesom tre med djupe røtter ikke blir knekt eller rykket opp av stormen, slik er det med bønner som har festet sine røtter; de stiger fra hjertet til himmelen i trygghet, de lar seg ikke hindres av tankenes anfall. De er derfor som salmen sier: "Fra dypet roper jeg på Deg, Herre." (Salme 130,1)
Så sant dette er.
Hei!
SvarSlettTakk for det du delte her!
Jeg står foran noen veiskiller i livet, vet ikke helt hvor veien går.
Jeg synes for det meste det er spennende!
Men relasjonen med Jesus er det aller viktigste, og det er tryggheten og grunnvollen.
Ha en flott lørdag!
Guds fred!
Takk for ønsker om en god lørdag! Like så, får jeg si da. Takk for dine bidrag til bloggen. Jeg skal huske deg i mine bønner for de veivalg du skal ta. Ta med deg ordene fra Forkynneren 3,1
SvarSlett