Ingen kristen tro uten Kirken

"Det finnes tre ting jeg ikke forstår: en tro uten lære, en kristendom uten Kirken og en kristendom uten åndelig kamp."

Ordene tilhører arkimandrit, fader Sofrony (bildet), som jeg skrev om på bloggen i går.

Jeg har på bloggen skrevet om hvilen som finnes i Kirkens tro, og kirkens tro slik den er utformet i den nikenske trosbekjennelsen. Det er blitt mer og mer meningsfullt for meg å si "vår tro", altså i betydning den tro som en gang for alle er overlevert de hellige.

Bibelselskapet har gitt oss en ny revidert oversettelse av Det nye testamente. Der er Fadervår gjengitt på en ny måte, som jeg ved første gangs lesning ikke var så begeistret for, men som jeg etter hvert er blitt mer og mer glad i. Der heter det: "Vår Far i himmelen!" (Matt 6,9) I vår sterkt individualistiske tid er det godt å kunne fokusere på at Gud er "VÅR Far", ikke bare min, men vår. I Ef 3,15 leser vi jo disse fantastiske ordene: "Derfor bøyer jeg mine knær for Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord." Han er min far, men Han er også VÅR Far. Jeg forstår heller ikke de som påberoper seg en tro uten lære, en kristendom uten Kirken, og en kristendom uten uten åndelig kamp. Løsrevet fra Kirken kan en kristen ikke være. "For med èn Ånd ble vi alle døpt til å være èn kropp.." (1.Kor 12,13)