Etter opplevelsene onsdag, roet jeg ned i går. Varmen tåler jeg dårlig, så jeg satte meg i hagen etter at skyggene gjorde det levelig utendørs. Det står så vakkert i 1.Mos 3,8: "Og de hørte Gud Herren som vandret i hagen da dagen var blitt sval." Slik var fellesskapet mellom de første menneskene og Den Evige. Mens jeg satt slik i hagen, begynte vinden å leke med trærne, og fikk løvet til å rasle i den svake vinden som kjærtegnet mitt kinn. Slik er Den Hellige Ånd, tenkte jeg. Så vàr, så forsiktig. Men den kan jo også komme som "et veldig stormvær".
Noe av gårsdagen brukte jeg på å lese to tekster. Den ene av Peter Halldorf, som er leder for den kommuniteten jeg er en del av, den andre av Enzo Bianchi, som er grunnlegger av det økumeniske klosteret Bose i Nord-Italia. Vi ser dem på det lille bildet. Mannen til høyre er for meg ukjent. Disse tekstene, som jeg helt sikkert vil vende tilbake til, passet meg veldig godt akkurat nå. Sliten som jeg er. Jeg går rundt disse julidagene og venter på å bli innlagt på Feiringklinikken - igjen. De to tekstene innviterte meg inn i hvilen. La meg dele med deg noe av Peter Halldorf skriver i artikkelen jeg leste:
"Når alt er avhengig av min tro, mine bønner, åpner det seg en avgrunn av fortvilelse den dagen jeg stilles overfor min egen svakhet og utilstrekkelighet."
Jeg tror mange av oss kjenner seg igjen i dette. For meg blir det en stadig større nåde at jeg får hvile i Kirkens tro!
Reformasjonen skapte mye godt, og bærer fremdeles rik frukt. Dens reaksjon mot Romerkirken var forståelig og nødvendig. Men den skapte også et ulykksalig motsetningsforhold mellom skrift og tradisjon. Halldorf skriver: "Med parolen Sola Scriptura, Skriften alene, formulerte man en holdning som løsrev Bibelen fra tradisjonen. Det skrevne Ordet ble skilt fra Åndens fortsatte gjerning i Kirkens liv."
Resultatet av dette føler vi på kroppen den dag i dag. "Enhver kunne bli sin egen bibelguide," skirver Halldorf og legger til: " - Du leser kanskje slik, men jeg leser sånn. En holdning som passer den moderne tids individualisme fortreffelig. Kristne begynte å tale om min tro i stedet for vår tro."
Med disse ordene har Halldorf rammet inn vår tids store problem: alle meningene, all splittelsen, de mange som tror de kan leve som kristen uten å være en del av Hans kropp. Det siste er jo i seg selv en umulighet.
Joseph Ratzinger, nåværende pave Benedikt, har sagt:
"Det finnes bare to bevis for den kristne tro. Helgnenes liv og den skjønnhet som har vokst fram av Kirkens skjød."
Til dette sier Halldorf: "Kristendommen kan bare forstås som kroppslig virkelighet, aldri som idè uten bånd til et liv i fellesskap. Troen gjøres synlig i alle dem som huser følgene av møtet med den oppstandne Kristus i sine liv."
Hei Bjørn Olav!
SvarSlettVil skrive noen linjer her ifm. din artikkel. Siden jeg skriver dette 2 dager etter er det ikke sikkert mange leser det! Men jeg får brukt hjernen min på trosrelaterte spørsmål, så bortkastet er det da slett ikke!:)
Jeg vil begynne med første sitatet fra Halldorf:
"Når alt er avhengig av min tro, mine bønner, åpner det seg en avgrunn av fortvilelse den dagen jeg stilles overfor min egen svakhet og utilstrekkelighet."
Først hadde jeg tenkt å innlede med å være enig i dette. Men så oppdager jeg at jeg kanskje ikke er det likevel! For alt er og blir jo avhengig av den enkeltes tro! Alt er avhengig av MIN tro. Et menighetsmedlem er jo ikke reddet av et kirkesamfunns offisielle tro, eller en eller annen uttalelse fra et kirkemøte som gjerne kalles trosbekjennelse!
Når vi oppdager "vår egen svakhet og utilstrekkelighet", ja, da må vi håpe vi oppdager at vi er avhengige av den oppstandne Jesus Kristus, som gir frelse til den som tror og vil legge seg under Herrens vinger. Måtte alle mennesker kunne klare å oppdage sin egen svakhet og utilstrekkelighet. Da hadde det ligget an til VEKKELSE!
Og så neste, om reformasjonen:
"Men den skapte også et ulykksalig motsetningsforhold mellom skrift og tradisjon. Halldorf skriver: "Med parolen Sola Scriptura, Skriften alene, formulerte man en holdning som løsrev Bibelen fra tradisjonen. Det skrevne Ordet ble skilt fra Åndens fortsatte gjerning i Kirkens liv."
Det er da ikke reformasjonen som skapte motsetningsforholdet, det er tradisjonen/Romerkirken selv som sørget for det i og med dens avvik fra skriften. Reformasjonen gjorde mennesker oppmerksomme på skillet som hadde oppstått mellom Bibelen og tradisjonen. Når det gjelder "Åndens gjerning i Kirkens liv" var det på tide at geistlige klær og bygninger sluttet med å være en garanti for Åndens innflytelse. Det er jo også høyaktuelt i dag!!!!
"Kristne begynte å tale om min tro i stedet for vår tro."
Jeg mener det er svært viktig at hver enkelt kristen snakker om sin personlige tro, "min tro" i stedet for "vår tro". Jo større eiendomsforhold den enkelte har til sin tro jo større er sjansen for at man blir fanget 100 % av Herren Gud og vil tjene Ham.
Men selvsagt, og det er viktig, ingen tro uten "Sola Scriptura", Bibelen/Ordet alene. Jo, forresten, ikke bare "Ordet alene", men også ydmykhet overfor vår Herre, til å ville bli veiledet til den fulle Sannhet, ved Den Hellige Ånd. Og, vi må også være åpne for at DHÅ kan bruke andre mennesker (samtaler/taler/bøker) til å gi oss råd til vår personlige tro.
Jeg vil si til slutt: Hvis menigheten ikke består av mennesker som har en personlig tro som den enkelte kan kalle "Min tro" har vi en vaklende menighet!
Rom.14,5: "Enhver av dem må bare være fullt overbevist i sitt eget sinn!"
Og husk hva Paulus skrev i 1. Kor. 2, 4-5, alle dere som skriver bøker, holder taler, snakker med andre om trosspørsmål osv., (altså meg selv inkludert!) "Og min tale og min forkynnelse var ikke med overtalende ord fra menneskelig visdom, men med Ånds og krafts bevis, for at deres tro ikke skulle være grunnet på menneskers visdom, men på Guds kraft."
Hilsen
Thomas i Saksumdal.