Om å tenke ydmykt om seg selv

Thomas à Kempis "Kristi etterfølgelse" har vært til stor hjelp for alle som vil leve radikale liv i etterfølgelse og disippelskap. Oversettelser til 95 språk og med over 3000 forskjellige utgaver, sier noe om denne bokens utbredelse og popularitet. Selv ble Thomas à Kempis født i 1379 eller 1380 i nærheten av Düsseldorf. Da Thomas var 13 ble han sendt til en skole i Deventer, som var senter for en vekkelsesbevegelse som var grunnlagt av Gerrit de Groote og dennes venn Florentius Radewijn og organisert som en lekmannsorganisasjon: Brødre av det felles liv.

Thomas ble i Deventer i syv år. I 1399 ble han munk i Windesheimkongregasjonen, en gren av Augustinermunkenes orden. I 1413 ble han ordinert til prest. Han beskrives som mild mot alle, men sky, tilbakeholdene og ordknapp. Han likte best å lese, skrive og be i ensomhet i sin celle. Samtidig var han en inspirerende og lidenskapelig forkynner.

I går leste jeg det andre kapitlet i hans nå så berømte bok, og vil gjerne dele med bloggens lesere det råd han gir om hvilke tanker vi bør ha om oss selv!

Det er naturlig at mennesket lengter etter kunnskap. Men hvilken nytte er det i kunnskap uten gudsfrykt? En ydmyk bonde som tjener Gud er langt bedre enn en overmodig filosof som er opptatt av stjernenes baner, men glemmer at han skal leve et godt liv.

Den som kjenner seg selv godt, blir stadig mer klar over sin syndige natur og finner ikke noen glede i å få ros av mennesker. Hvis jeg var utstyrt med all den kunnskap som finnes i verden, men ikke hadde kjærlighet, hva ville det hjelpe meg i Guds øyne, Han som skal dømme meg etter mine gjerninger?

Hold deg borte fra det altfor store vitebegjær, for med det følger stor adspredthet og skuffelse. De som vet meget, er tilfreds når andre er oppmerksomme på det, og de vil gjerne kalles vise. Men mye av det som en kan finne i kunnskapen, er til liten nytte for sjelen. Den som er opptatt av ting som ikke tjener til sjelens frelse, er svært uvis. Mange ord kan ikke tilfredstille sjelen, men et godt liv gir styrke til sinnet, og en ren samvittighet gir sterk tillit til Gud. Desto større din kunnskap er, og desto bedre du forstår alt, desto strengere blir du dømt hvis du ikke lever et tilsvarende hellig liv. Derfor skal du ikke bli hovmodig på grunn av neon kunst eller lærdom, men la heller den kunnskapen som du har fått, gjøre deg ydmyk og forsiktig.

Hvis du synes at du vet mye og forstår mange ting godt, da skal du også huske at det finnes ennå mer som du ikke kan. Vær ikke hovmodig, men tilstå heller din uvitenhet.

Hvorfor skulle du synes at du var bedre enn andre, når det er mange som er mer lærde enn du, og mange har mer visdom i Guds lov enn du? Hvis du vil lære noe av varig verdi, skal du forsøke å leve ubemerket og lite påaktet. Et menneskes høyeste og nyttigste lærdom er å ha den sanne kunnskap til seg selv og en rett forståelse av sin egen stilling-

Den sanne visdom og fullkommenhet er at en regner seg selv for ingen ting, men alltid har gode og høye tanker om andre. Hvis du skulle se en annen som synder åpenbart eller gjøre seg skyldig i en eller annen grov forbrytelse, skal du ikke med en gang synes at du er bedre enn ham, for du vet ikke hvor lenge du kan holde fast på det som godt er. Vi er alle skrøpelige, og du må ikke tro at alle er svakere enn deg.