Jeg er blitt bedt om å fortelle om mitt møte med Richard Wumbrand. Det gjør jeg så gjerne. Dagen jeg tilbrakte sammen med Sabina og Richard Wurmbrand regner seg som en av mine største opplevelser.
Nå hadde jeg lest mye om ekteparet Wurmbrand ganske tidlig i mitt kristenliv. "Torturert for Kristus", var en av de aller første bøkene jeg leste etter at jeg ble en kristen i 1972. Jeg kan fremdeles huske hvilket voldsomt sterkt inntrykk den gjorde på meg, som nettopp var begynt på tenårene. Her møtte jeg en mann som var villig til å leve 100 prosent for Jesus, og som betalte en meget høy pris for det. Han var av jødisk slekt og var luthersk prest, under kommunismens skrekkregime i Romania. 14 år i fengsel, torturet på grusomste måte. Jeg leste senere hans brev fra fengslet, de gjorde ikke mindre inntrykk. Det ble til at jeg leste alt av ham, og om ham og hans kone, som jeg kunne komme over.
Nå er ikke jeg god til å huske årstall. Det var kanskje i 1993 eller 1994 at Wumbrand skulle komme til Oslo. Det var et besøk jeg så veldig frem til. På den tiden arbeidet jeg som redaktør for Ropet fra Øst. Ekteparet Wurmbrand skulle tale i Den amerikansk lutherske kirken i Oslo. Dere har sikkert opplevd det samme som meg: Enkelte personer kan liksom fylle et helt rom med sitt blotte nærvær. De fører med seg en helt spesiell atmosfære. Slik også med ekteparet Wurmbrand. Hun liten og spe av vekst, men med et smil som kunne smelte det hardeste hjerte. Hun var så lett på benene husker jeg. Småløp rundt i rommet, hilste, snakket og lyttet. Wurmbrand, stor av vekst, men litt lutende. Jeg glemmer ikke øynene hans, smilet og den varme, gode stemmen. Men det var tydelig han var sliten. Reisen hadde nok tatt på, men det var nok ikke den eneste årsaken.
Når møtet senere tok til, og Wurmbrand skulle tale, ba han om å få en stol til å sitte på. Hann fikk hjelp til å sette seg. Da la vi alle merke til det. Han hadde ikke sko på beina. Senere i talen forklarte han hvorfor: Torturistene i fengslet i Romania hadde hengt ham opp ned, og slått ham under fotsålene. Få ting er mer smertefullt enn det. Nå - så mange år etterpå - led han fremdeles av dette og hadde grusomme smerter, så sterke at han ikke klarte å gå med sko på føttene lenge ad gangen.
Jeg husker jeg gråt da han fortalte det, og jeg kjenner tårene komme når jeg nå minnes dette. Til de kristne forsamlingene i Galatiaområdet forteller Paulus: "For jeg bærer Jesu merketegn på mitt legeme." (Gal 6,17) Det samme kunne sies om Richard Wurmbrand. Han bar Kristi sårmerker. Han hadde opplevd Kristi lidelsessamfunn.
Man får dyp respekt for slike mennesker. De vet hva det koster å følge Jesus. For dem er ikke etterfølgelsen noe lettvint eller overfladisk.
Hva Wurmbrand talte om denne kvelden? Om den lidende kirke, men han dvelte ikke så mye ved den som man skulle tro, han talte om Kristus, om Hans lidelse, død og ikke minst om Hans oppstandelse. "Kristus er oppstanden!", husker jeg Wurmbrand nærmest ropte ut, og det virket så sterkt fordi han ellers talte ganske lavmælt.
Vi fikk en god stund sammen alene før møtet. Jeg vil ikke gå i detaljer om det møtet. Det ble ikke et intervju, det ble en sjelesorgsamtale. Wurmbrand talte varmt til meg om den radikale etterfølgelsen av Kristus, om overgivelsen, om ikke å kompromisse på Guds ord. Det er klart at slikt har satt seg djupt i meg, og jeg har mang en gang takket Gud fordi jeg fikk treffe denne mannen. Hadde Hebreerbrevet blitt skrevet i dag, ville hans navn ha stått blant trosheltene. "Ved tro seiret Wurmbrand...."
Sabina fikk jeg også snakke med. Hun etterlot seg et inntrykk av å være en åndelig mor. Mens Richard Wumbrand kunne virke litt streng, eller kanskje rettere sagt myndig, var hun mild, raus og veldig nærværende. Kristi kjærlighet lyste ut av hennes øyne. Også hun hadde betalt en høy pris for å være tro mot Kristus. Jeg skal i en senere artikkel komme tilbake med en artikkel om hennes liv.
Dagen med ekteparet Wurmbrand ble en milepæl i mitt liv. Jeg husker jeg gikk ned til Sentralbanestasjonen for å ta toget hjem. Inni meg sang det, og jeg kjente en trang til å overgi mitt liv på ny til Kristus og Hans menighet.
Nå hadde jeg lest mye om ekteparet Wurmbrand ganske tidlig i mitt kristenliv. "Torturert for Kristus", var en av de aller første bøkene jeg leste etter at jeg ble en kristen i 1972. Jeg kan fremdeles huske hvilket voldsomt sterkt inntrykk den gjorde på meg, som nettopp var begynt på tenårene. Her møtte jeg en mann som var villig til å leve 100 prosent for Jesus, og som betalte en meget høy pris for det. Han var av jødisk slekt og var luthersk prest, under kommunismens skrekkregime i Romania. 14 år i fengsel, torturet på grusomste måte. Jeg leste senere hans brev fra fengslet, de gjorde ikke mindre inntrykk. Det ble til at jeg leste alt av ham, og om ham og hans kone, som jeg kunne komme over.
Nå er ikke jeg god til å huske årstall. Det var kanskje i 1993 eller 1994 at Wumbrand skulle komme til Oslo. Det var et besøk jeg så veldig frem til. På den tiden arbeidet jeg som redaktør for Ropet fra Øst. Ekteparet Wurmbrand skulle tale i Den amerikansk lutherske kirken i Oslo. Dere har sikkert opplevd det samme som meg: Enkelte personer kan liksom fylle et helt rom med sitt blotte nærvær. De fører med seg en helt spesiell atmosfære. Slik også med ekteparet Wurmbrand. Hun liten og spe av vekst, men med et smil som kunne smelte det hardeste hjerte. Hun var så lett på benene husker jeg. Småløp rundt i rommet, hilste, snakket og lyttet. Wurmbrand, stor av vekst, men litt lutende. Jeg glemmer ikke øynene hans, smilet og den varme, gode stemmen. Men det var tydelig han var sliten. Reisen hadde nok tatt på, men det var nok ikke den eneste årsaken.
Når møtet senere tok til, og Wurmbrand skulle tale, ba han om å få en stol til å sitte på. Hann fikk hjelp til å sette seg. Da la vi alle merke til det. Han hadde ikke sko på beina. Senere i talen forklarte han hvorfor: Torturistene i fengslet i Romania hadde hengt ham opp ned, og slått ham under fotsålene. Få ting er mer smertefullt enn det. Nå - så mange år etterpå - led han fremdeles av dette og hadde grusomme smerter, så sterke at han ikke klarte å gå med sko på føttene lenge ad gangen.
Jeg husker jeg gråt da han fortalte det, og jeg kjenner tårene komme når jeg nå minnes dette. Til de kristne forsamlingene i Galatiaområdet forteller Paulus: "For jeg bærer Jesu merketegn på mitt legeme." (Gal 6,17) Det samme kunne sies om Richard Wurmbrand. Han bar Kristi sårmerker. Han hadde opplevd Kristi lidelsessamfunn.
Man får dyp respekt for slike mennesker. De vet hva det koster å følge Jesus. For dem er ikke etterfølgelsen noe lettvint eller overfladisk.
Hva Wurmbrand talte om denne kvelden? Om den lidende kirke, men han dvelte ikke så mye ved den som man skulle tro, han talte om Kristus, om Hans lidelse, død og ikke minst om Hans oppstandelse. "Kristus er oppstanden!", husker jeg Wurmbrand nærmest ropte ut, og det virket så sterkt fordi han ellers talte ganske lavmælt.
Vi fikk en god stund sammen alene før møtet. Jeg vil ikke gå i detaljer om det møtet. Det ble ikke et intervju, det ble en sjelesorgsamtale. Wurmbrand talte varmt til meg om den radikale etterfølgelsen av Kristus, om overgivelsen, om ikke å kompromisse på Guds ord. Det er klart at slikt har satt seg djupt i meg, og jeg har mang en gang takket Gud fordi jeg fikk treffe denne mannen. Hadde Hebreerbrevet blitt skrevet i dag, ville hans navn ha stått blant trosheltene. "Ved tro seiret Wurmbrand...."
Sabina fikk jeg også snakke med. Hun etterlot seg et inntrykk av å være en åndelig mor. Mens Richard Wumbrand kunne virke litt streng, eller kanskje rettere sagt myndig, var hun mild, raus og veldig nærværende. Kristi kjærlighet lyste ut av hennes øyne. Også hun hadde betalt en høy pris for å være tro mot Kristus. Jeg skal i en senere artikkel komme tilbake med en artikkel om hennes liv.
Dagen med ekteparet Wurmbrand ble en milepæl i mitt liv. Jeg husker jeg gikk ned til Sentralbanestasjonen for å ta toget hjem. Inni meg sang det, og jeg kjente en trang til å overgi mitt liv på ny til Kristus og Hans menighet.
Å, BjornOlav jag bara känner hur tårarna börjar komma när jag läser om det du skriver om Richard Wurmbrand!Det är som du skriver att man bara vill krypa ner på sina knän och än en gång överlåta sitt liv till Jesus!
SvarSlettFridsh. Karin
Jeg forstår meget godt at det må ha gjort et meget sterkt inntrykk å møte slike mennesker som har blitt torturert for sin tro.
SvarSlettJa, la oss krype ned på våre kne og enda overgi våre liv til Jesus!
Mer enn noen gang kjenner jeg på kallet til å stå med Martyrkirken og de forfulgte i bønn.
Stener
Hausten 1973, meiner eg det må ha vore, talte RW i Trefoldighetskirken i Oslo. Det var mitt første minnerike møte med denne mannen. I 1976 las eg "Kristen i rumensk fengsel". Den gjorde eit uutsletteleg inntrykk. Denne kombinasjonen av spenning, heltemot, kjærleik til Jesus, utholdenhet, krativitet, intelligens og humor hugsar opplevde eg då som unik. Og det inntrykket har ikkje tapt seg med åra. Seinare følgde "Torturert for Kristus" og "Elsk dine fiender" (trur eg det var). Boka til Sabina Wurmbrand sette også varige spor i meg. Sabina har jo si eiga lidingssoge med 3 smertefulle år i fengsel og arbeidsleir. Særleg var det vondt for henne å måtta overlata den einaste sonen dei hadde til seg sjølv.
SvarSlettI 1980 eller 81 fekk eg så gleda av å møta desse to kjempene på ei gudsteneste i Bergen. Wurmbrand snakka då om "ingenting" det for Gud mest anvendbare "stoffet" i universet. For av ingenting skapte han verda, og den dag i dag må han gjera dei som er noko til ingenting før han kan bruka dei til noko som helst. Her mangla det ikkje på originalitet. Etter gudstenesta fekk eg gleda av å snakka med dei begge, eit av dei store livsminna mine, vil eg seia.
Mener du å si at Wurmbrand hadde stigmata?
SvarSlettNei, stigmata er det ikke snakk om, hva nå det enn er for noe. Kirkehistorien kjenner til noen slike tilfeller, som Frans av Assisi, Padre Pio - men det er ikke noe vi kjenner fra Bibelen.
SvarSlettKristi sårmerker er de sår Kristus fikk når Han ble pisket før korsfestelen. Apostelen Paulus bar de samme sårmerkene etter å ha blitt pisket med den samme nihalede hatt, jfr 2.Kor 11,25 og Apgj 16,22-23.
På samme måte bar Richard Wurmbrand sårmerker på kroppen etter tortur og mishandling. For en kristen er det en ære.