Uredde kvinnelige misjonærer i Kina, del 2

29 februar 1888 skriver Lottie Moon, pionermisjonær for Sørstatsbaptistene i Kina, brev hjem til sine forbedere. Det er skrevet i byen Pingtu:

"Vi er blitt fortalt at Jesus dro omkring i byene og landsbyene og 'forkynte evangeliet om Riket' og til disse versene er det lagt til at han så folkemengden som får uten hyrde, og Han ble grepet av medlidenhet. Intet hjerte som virkelig er blitt grepet av Mesterens Ånd kan se ut over de store skarene av hedninger og ikke bli grepet på samme måte.

Ikke bare ti, eller hundre, eller tusen men millioner beveger seg rastløst mot avgrunnen. Hvem løfter hånden for å endre deres kurs? Hvordan skal disse menneskene bli frelst om de ikke får høre evangeliet? 'Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner. Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt.' (Rom 10,14b-15a) 'For trang er den port, og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.' (Matt 7,14) Ingen av disse hedningene, eller deres forfedre har hørt om den smale vei. Ennå en gang ønsker jeg å tale inntrengende om de menneskene som omgir meg. Pingtu er en by med murer rundt og med distrikter omkring, disse distriktene består av like mange som i byen selv. Ser vi nordover og østover så langt som til Tungchow og Chefoo, en distanse på mer enn 1oo miles, så vil dere ikke finne en eneste misjonær. Vestover finnes det en misjonsstasjon drevet av Presbyterianerne, omtrent 60 miles fra her jeg befinner meg. Sørover, hundrevis av miles, kjenner jeg ikke til en eneste misjonsstasjon. Medlemmer av vår misjonsorganisasjon har arbeidet i denne regionen nå i mange år allerede, de kom hele den lange veien fra Tungchow. Men hva kan to eller tre misjonærer utrette for å nå ut til disse hundretusener av mennesker?

Omreisende forkynnere kommer på besøk. De blir noen dager, og reiser så videre. Det er alt hva tiden tillater, for vedkommende kjenner på behovene til andre som ennå ikke har hørt. Majoriteten av innbyggerne her ser på ham som en "djevel", som må hates....

Men nå og da finner vi mennesker som er interessert i evangeliet. Han lytter til det vi sier, og har noen vage ønsker om et bedre liv. Men foran ham ligger det fryktsomme konflikter. Det dreier seg om familiebånd, om overtro. Den vakte trenger støtte fra en misjonær. Det er ikke til å undres over at mange gir opp i fortvilelse, de tenker at det er ingen hensikt i å prøve, de kan ikke gå veien alene. De nyomvendte trenger opplæring i hvordan de skal leve det kristne livet. De trenger å se konkrete eksempler på hvordan man lever hellige kristne liv.

Det er absolutt klart og tydelig at vårt misjonsarbeid i Shantung er ytterst ufullkomment. Dette er en stor provins, med sikkert 30 millioner mennesker. For øyeblikket har vi en misjonsstasjon, og den er ikke godt bemannet. Vi var de første til å komme til dette feltet, og i dag er vi den svakeste misjonen, med kanskje ett unntak. Slik behøver det ikke å være. Det skulle være vår urokkelige overbevisning at vi skulle trenge videre inn i landet, etablere nye misjonsstasjoner som fort som mulig og bemanne dem skikkelig, så vi ikke lenger skulle mislykkes. Alt dette tilsier en sterk økning i misjonssatsningen, i overgitte menn og kvinner som legger seg på Guds alter, slik at disse dyrebare sjeler blir frelst.

'Da sa han til sine disipler: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut i sin høst.' Matt 9,37-38.

L.Moon."