Fra flere hold tales det i dag om at vi må vende tilbake til våre jødiske røtter og at valget står mellom Rom eller Jerusalem. I vår iver etter å finne tilbake til urkirken, står vi muligens i fare for å glemme at det var minst to toneangivende menigheter i den første kristne tiden: Jerusalem og Antiokia. Og disse to menighetene er veldig forskjellige. Jerusalem-menigheten var altoverveiende jødisk, mens menigheten i Antiokia var en altoverveiende hedningekristen menighet. For meg ser det ut som om tyngdepunktet etter en tid flyttes fra Jerusalem til Antiokia. I denne artikkelen berører jeg bare innledningsvis disse problemstillingene. Hovedfokuset er på Jerusalem-menigheten som en apostolisk kommunitet eller fellesskap. I en egen artikkel skal vi se nærmere på menigheten i Antiokia.
Kristi forsamling i Jerusalem har sin bakgrunn i 120 mennesker som samles på Øvresalen (bildet) for å be og vente på Faderens løfte. Den fødes i pinsens ild og kraft. Og den opplever en fenomenal vekst. 3000 mennesker blir medlemmer på èn dag! Så fra første dag av har denne menigheten minst 3120 medlemmer! Senere kommer 2000 til, så tallet er oppe i minst 5000. I sin trebinds kommentar til Apostlenes gjerninger, skriver professor i kirkevekst, C.Peter Wagner, at en forsiktig antydning går ut på at det var mellom 20.000 og 25.000 disipler tilhørende menigheten i Jerusalem, etter bare kort tid. (C.Peter Wagner: Kraft til tjeneste. Bind 1. Rex forlag 1995, side 146)
Pinseopplevelsen til tross med de tegn, under og kirkevekst som fulgte med - skal man ikke lese lenge i de innledende kapitlene til Apostlenes gjerninger før man ser at bakteppet for denne menigheten er forfølgelse. Følgen av denne er jo da også at menigheten i Jerusalem spredes for vinden. "Og på den tiden oppsto det en stor forfølgelse mot menigheten som var i Jerusalem. Og alle sammen, bortsett fra apostlene, ble spredt utover områdene Judea og Samaria." (Apgj 8,1b) De troende i Jerusalem ble konstant minnet om hvordan religiøse autoriteter og deres mobb følte for deres Herre. Dette vil du se om du leser Apostlenes gjerninger 5,27-42. Idylliseringen av enkelte ortodokse jødiske miljøer i dagens Israel som foretas av enkelte overivrige Israelstilhengere står i skarp kontrast til det den første menigheten opplevde fra samme hold. Og som flere messianske menigheter i dagens Israel også opplever.
Men fordi Jerusalem-menigheten var født i overraskelsen ("Og plutselig kom det en lyd fra Himmelen, som av en stormende, mektig vind...") var denne menigheten designet for det uventede, og den klarte å snu selv forfølgelsen til noe som menigheten tjente på i form av kraftig tilvekst!
Menigheten i Jerusalem ble advart (Apgj 4,18), så truet (Apgj 5,40) og til slutt måtte en av menighetens diakoer, Stefanus, betale den høyeste pris av alle, ha måtte bøte med livet for å ha talt den uaksepterte sannheten (Apgj 7,54-60). Men vi finner ingen tegn til panikk. Apostlene gikk ikke i eksil for å trygge sin egen sikkerhet. Selv etter denne kraftige motstanden mot deres virksomhet forble de i Jerusalem. De sviktet ikke når det gjaldt, de forble på sin post, og ble på denne måten tydelige vitnesbyrd om at de aktet å tjene den hjorden som Herren hadde betrodd dem. Apostlene viste med sin handling at de var til å stole på - selv under forfølgelsestider!
Menigheten i Jerusalem viser seg å være godt forberedt, den besto ikke av mennesker som lukket seg inne, men som var tydelige på sin oppgave som en evangeliserende menighet. Forfølgelsen ble brukt til å bære vitnesbyrd om Jesu forvandlende kraft.
Det er også tydelig at denne menigheten spilte en rolle som modermenighet. I det andre kapitlet i Galaterbrevet forteller apostelen Paulus at han dro til menigheten i Jerusalem for å fortelle dem hva som hadde skjedd med ham og hva som var hans kall. Han forteller at Jakob, Kefas og Johannes ble "ansett for å være støttene" i menigheten i Jerusalem. (Se Gal 2,9) Jerusalem var også vertskap for det første apostelmøtet, jfr Apgj 15.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar