I går ble noen linjer i det diktet Roald Fangen skrev mens han satt i nazistenes fengsel, til hjelp for meg:
"Du sviktet aldri, Herre Krist, - du sviktet ei - selv når det svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst og død, da kom du med din fred, kjøpt i din død."
De siste dagene har jeg kjent fortvilelsen komme smygende inn over livet mitt. Det har vært veldig tungt at det operative inngrepet ikke var så vellykket som jeg hadde håpet. I går tok vi bilen, min kone og jeg, og kjørte til et høydedrag et lite stykke fra der hvor vi bor. Egentlig er det ikke langt å gå, men jeg klarer ikke bakkene. Fra parkeringsplassen oppe på høydedraget går det en vei innover i skogen. Vi tok med oss Poirot, vår herlige Wheaton terrier, og ruslet sakte innover. Vi kom noen hundre meter, så var det stopp. Jeg orket ikke mer. Heldigvis kom vi så langt at jeg fikk se den flotte lovprisningstavlen som Mariasøstrene fikk satt opp her. Den gangen var det et nydelig utsiktspunkt, men nå har skogen helt grodd igjen og fuglene har hakket bort flere av bokstavene. Men tavlen sto der og minnet meg om det Guds løfte som står på den.
Når man ikke har mer pust igjen, og beina ikke vil bære - og man elsker å gå, da siger mismotet inn over en. Siden det ser ut som om det ikke blir noen endring, ser det også ut som om jeg må gjøre en del radikale grep når det gjelder fremtid og en del av tjenesten. Selvsagt ber jeg om at Gud må helbrede, men akkurat nå opplever jeg det slik som Ronald Fangen beskriver, at Guds svar er "nei og nei", og jeg kjenner jeg skjelver i uro.
Det ser ut som om jeg ennå en gang må lære meg å si: "Far, i dine hender overgir jeg min ånd", og "skje din vilje, ikke min. Komme ditt rike!"
Jeg innrømmer at det ikke er lett, nei det er slett ikke lett.
Onsdag - altså i dag - oppholder jeg meg deler av dagen i Oslo. Jeg skal møte en god venn, en prest. Vi skal snakke om mangt og mye, kanskje noe av det jeg lurer på, kan avklares i forbindelse med den samtalen. Jeg vet at Kristus ikke svikter. Og det holder.
"Du sviktet aldri, Herre Krist, - du sviktet ei - selv når det svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst og død, da kom du med din fred, kjøpt i din død."
De siste dagene har jeg kjent fortvilelsen komme smygende inn over livet mitt. Det har vært veldig tungt at det operative inngrepet ikke var så vellykket som jeg hadde håpet. I går tok vi bilen, min kone og jeg, og kjørte til et høydedrag et lite stykke fra der hvor vi bor. Egentlig er det ikke langt å gå, men jeg klarer ikke bakkene. Fra parkeringsplassen oppe på høydedraget går det en vei innover i skogen. Vi tok med oss Poirot, vår herlige Wheaton terrier, og ruslet sakte innover. Vi kom noen hundre meter, så var det stopp. Jeg orket ikke mer. Heldigvis kom vi så langt at jeg fikk se den flotte lovprisningstavlen som Mariasøstrene fikk satt opp her. Den gangen var det et nydelig utsiktspunkt, men nå har skogen helt grodd igjen og fuglene har hakket bort flere av bokstavene. Men tavlen sto der og minnet meg om det Guds løfte som står på den.
Når man ikke har mer pust igjen, og beina ikke vil bære - og man elsker å gå, da siger mismotet inn over en. Siden det ser ut som om det ikke blir noen endring, ser det også ut som om jeg må gjøre en del radikale grep når det gjelder fremtid og en del av tjenesten. Selvsagt ber jeg om at Gud må helbrede, men akkurat nå opplever jeg det slik som Ronald Fangen beskriver, at Guds svar er "nei og nei", og jeg kjenner jeg skjelver i uro.
Det ser ut som om jeg ennå en gang må lære meg å si: "Far, i dine hender overgir jeg min ånd", og "skje din vilje, ikke min. Komme ditt rike!"
Jeg innrømmer at det ikke er lett, nei det er slett ikke lett.
Onsdag - altså i dag - oppholder jeg meg deler av dagen i Oslo. Jeg skal møte en god venn, en prest. Vi skal snakke om mangt og mye, kanskje noe av det jeg lurer på, kan avklares i forbindelse med den samtalen. Jeg vet at Kristus ikke svikter. Og det holder.
Jeg fostår godt at du kjenner på fortvilsen. Men gi ikke opp. Jeg tror mange fortsatt vil be for deg. Jeg ber om at denne dagen på bli til oppmuntring for deg. Må møtet med presten bli til rik velsignelse. Må du få nye krefter og styrke.
SvarSlett"Frykt ikke, for Jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud. Jeg styrker deg, ja, Jeg hjelper deg. jeg holder deg oppe med Min rettferds høyre hånd." Jesaja 41,10
Guds fred!
Stener
En sång kommer här till dej BJornOlav.Den kom till mej så stilla i morse,för det har varit lite jobbigt igår och i morse,Vi har ju en fiende,som vill vårt sämsta,men vi har en Gud som är allmaktens Gud!
SvarSlettDen här sången står skriven i särlaregn;Sångnr 189.
Han allmaktsGud är,Han AllmaktsGud är!
Varför fruktar du då lilla här?Han med dej vill gå,Varför fruktar du då?När Han allmakts,ja allmaktsGud är!
Om likt Israels barn,du ser havet framför,
bakom har du faraos här.Gå framåt i tro!Gud hindren förgör! Han allmakts,ja allmaktsGud ju är!
BjornOlav,vi får ta till oss dessa sanningar!Frukta ej!
Sätt dej ner och bara vila i Herrens Hand!
Karin
Ps. BjornOlav,du har fått E-post.
SvarSlettKanske du har läst den?
Takk for bibelord begge to, omtanke og forbønn.
SvarSlettKarin, jeg har lest eposten, og jeg skal spesielt huske dagen i dag og dagene som kommer. Herren er med deg, og Ånden vil minne deg om det du skal, eller ikke skal. Ditt liv er i seg selv et vitnesbyrd.