Kontemplativt liv levd midt i hverdagen, del 2

Hva menes så med å leve kontemplativt midt i hverdagen? Angelika Daiker som har skrevet biografien om Lillesøster Magdeleine skriver om dette:

"Hennes forståelse av det kontemplative liv var meget livsnær og tilgjengelig for alle: Å leve som kontemplativ, det vil ganske enkelt si: å rette blikket mot Jesus, overalt, på arbeidet, på veien, midt blant menneskene - å tale med Ham som den kjæreste i verden."

"Slik," skriver Angelika Daiker, "gjorde hun avstanden mellom ordensfolks kontemplasjon og arbeidernes og vaskekonenes hverdag mindre. I sigøynernes og de hjemløses ansikter, hos fanger og prostituerte så hun Guds menneskelige ansikt og ga dem deres guddommelige verdighet tilbake. Hun hentet ikke bare den betraktende bønn inn i det alminnelige liv, hun ga hverdagslivet en plass i kontemplasjonen og ga det dermed større verdi. Hennes form for kontemplativt liv har endret dagens ordensspiritualitet."

Sykdom preget Lillesøster Magdeleines liv, men det hindret henne likevel ikke fra å tjene sin Herre. Hun ble tvert imot ansporet av det umulige.

"Motstanden blir en drivkraft," skriver Angelika Daiker og legger til:

"Ikke for å hevde seg, men for å finne ut om det bare er umulig etter menneskelig oppfatning, eller også for Guds åsyn. For henne er Jesus "det umuliges Mester". Derfor tenker hun ofte over sammenhengen mellom menneskelig vanvidd og guddommelig visdom, og hun forstår at det som kan være vanvidd for mennesker, ofte kan være meget forstandig i Guds øyne."

Selv sa Lillesøster Magdeleine:

"Herren bekymrer seg svært lite om menneskelig forstand og om kvaliteten på de redskapene Han velger seg. Det som synes vanvittig i menneskers øyne, er ikke sjelden guddommelig visdom."

Angelika Daiker skriver:

"Vanvidd og visdom er bare ett av de paradokser Magdeleine anvender når hun forsøker å uttrykke sin tro og lengsel. Når ethvert begrep blir for snevert til å sette ord på hennes store kjærlighet, er paradokset fortsatt en mulighet til å si det usigelige. Slike paradokser er, foruten vanvidd og visdom: 'bryte ned og bygge opp', 'alt og intet', 'være stor og være barn', 'sterk og myk'. Bak disse ordparene ligger en rik livshistorie, med et bredt spekter av totalt motsatte erfaringer, som har vist seg å være èn helhetlig historie med Gud. Avmektig, svak og syk opplever hun at sorg og glede ikke kan skilles fra hverandre, og at sorg kan forvandeles til glede. Når hun sier at 'jeg er intet, jeg har intet og jeg kant intet', er det et uttrykk for hennes sinnsro, som bunner i alt Gud er alt, har alt og kan alt. Når hun er villig til selv å være 'intet', til å tre helt tilbake, blir det mulig for Gud å fylle hennes eget intet... Hele Magdeleines historie kan sammenfattes i disse ordene:

"Gud tok meg ved hånden, og jeg fulgte Ham blindt... i tilsynelatende mørke, uten alle menneskelige muligheter, men med en ubegrenset tillit til Jesu allmakt, Han som er det umuliges Mester."