Den tro som overvinner verden

Et ord vil ikke slippe tak i meg. Det er det ordet hvor Herrens elskede apostel Johannes skriver:

"For alt det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro." (1.Joh 5,4)

Da blir det jo først et spørsmål om hva som er født av Gud. Ikke alt det vi driver med er noe som har med Gud å gjøre. Som jeg har fortalt før, var en av mine mentorer en gammel pinsevenn. Etter at Ole Petter hadde passert de 90 sa han stadig til meg: "Jeg har sluttet med å be Gud om å velsigne alt og alle. Nå ber jeg: Gud velsign det du kan velsigne!" Dette er djup visdom. For selv om det er godt, er det ikke nødvendigvis det beste, det som er Guds plan. Dette synes jeg kommer tydelig frem i Apgj 16, hvor vi leser om Paulus og hans apostoliske team som "drog gjennom Frygia og det galatiske land, fordi de ble hindret av Den Hellige Ånd fra å tale ordet i Asia." (v.6) Det var ikke noe galt med å tale evangeliet i Asia, det hører med til det som er godt, men det var likevel ikke det aller beste. For Gud hadde andre planer! Og når det apostoliske teamet forsøker seg med en annen vri, nemlig å reise til Bitynia i og med at de var "i nærheten av Mysia" leser vi: "men Jesu Ånd gav dem ikke lov." Hvorfor? Fordi Gud hadde planer for Europa! "Om natten hadde Paulus et syn. Han så en makedonier som stod der og bønnfalt ham og sa: Kom over til Makedonia og hjelp oss!" (v.9)

Det andre jeg merker meg i dette verset er selvsagt den understrekning Johannes gjør av troen. Det er troen som seirer over verden. Hva vil verden her si? Jo, verdenssystemet. Vi må skille mellom at Gud skapte jorden, og det verdenssystemet som den onde er arkitekten bak.

Spørsmålet for meg blir da? Om det er vår tro som seirer, hvem har da tro?

Jesus spør jo: "Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?" (Luk 18,8)

Hvem har tro? Jeg har i dag fundert på dette, og kommet frem til følgende:

* Den som ikke forventer noe av seg selv.

* De som har kommet dit hen at de ikke lenger har egne ressurser, men hvis tro er veien Faderen peker ut.

* De som nekter å la omstendighetene slå den ut, men som holder sine øyne festet på Jesus.

* De som sier, igjen og igjen, i sine hjerter: "Abba, Far!" (Rom 8,14 og Gal 4,6)

* De som fortsetter å be selv om bønnesvaret synes langt unna.

* De som takker Gud, selv når det er mørkt.

* De som klyver opp på Fars fang, og blir der.

Kom gjerne med forslag til andre punkter!