Apostolisk nytestamentlig dåp gjennom historien, del 2

Ser vi nærmere på Johannesdåpen vil vi se at det var en dåp med full neddykkelse. Her har vi også en parallell til den kristne dåpen. Noe eksempel på overøsing av vann, finner vi ikke i NT. Det ser vi blant annet av Matt 3,16:

"Da Jesus var blitt døpt, STEG HAN STRAKS OPP AV VANNET."

Joh 3,23:

"Men også Johannes døpte, i Ainon nær Salim, FOR DET VAR MYE VANN DER. Og folk kom dit for å bli døpt."

Jesus blir altså døpt av Johannes som døper ham i tråd med sin praksis, ved full neddykkelse. Vi skal senere se på ordet "dåp" og ordets greske betydning, som også forteller oss noe både om dåpspraksisen og innholdet i dåpen. Men jeg lar det ligge nå.

La meg si dette om Johannesdåpen og Jesu dåp: Når Jesus ber døperen Johannes om å bli døpt begrunner Jesus dette med følgende: "La det nå skje! For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet." (Matt 3,15) Ved å la seg døpe, gjorde Jesus seg til ett med menneskeheten ved å vise at Han var en av oss og ved sitt eksempel til etterfølgelse for alle som vil tro på Ham.

Etter Jesu oppstandelse får dåpen et nytt innhold og en ny rekkefølge. Dette kommer jeg også tilbake til.

En skal ikke lese lenge i Apostlenes gjerninger før før en ser at apostlene var nøye med å etterkomme Jesu dåpsbefaling. Apostlene og de første kristne forkynte omvendelses budskap og døpte de som kom til tro. Dette er det viktig å understreke. Jesu budskap var fra første stund dette: "Tidens mål er fullt, og Guds rike er kommet nær. Omvend dere og tro på evangeliet." (Mark 1,15) Vi finner det samme i Peters pinsepreken: "Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave." (Apgj 2,38) Hvordan kan spebarn omvende seg?

Overalt hvor apostlene og de første kristne forkynte det radikale omvendelsesbudskapet vokste det opp kristne forsamlinger. Dåpen var den ytre bekjennelsen av Kristus, og den var inngangsdøren til det kristne menighetsfellesskapet.

Gjennom Apostlenes gjerninger ser vi at apostlene la vekt på at en holdt nøye fast ved Jesu praksis i dåpsspørsmålet.

Jeg våger den påstanden at i hele det første århundret etter Kristi død og oppstandelse kjenner historien bare til troendes dåp. Det er først i det andre århundre at en begynner å gi rom for andre tanker, og når den kristne tro blir statsreligion i det romerske riket får barnedåpen en viktig plass. Vi ser opp igjennom kirkehistorien at barnedåpen har vært selve limet som har holdt stat og kirke sammen.

La oss se litt nærmere på det historiske kildematerialet vi har når det gjelder utviklingen av dåpssynet etter aposteltiden:

Det finnes de som mener at filosofen og martyren Justin, som døde i Rom i år 165, er det første eksemplet på at menigheten døpte små barn. Han forteller nemlig om seg selv at han ble gjort til disippel allerede i barndommen. Men hva mener han med "barndommen"? Det er interessant å merke seg at Justin bruker ordet "mathètès" når han omtaler seg selv. Dette er det greske ordet for disippel, og det samme ordet som er brukt i misjonsbefalingen. Dette ordet er nært knyttet til opplæring og undervisning, og kan dermed vanskelig brukes som bevis for at Justin var døpt som barn. Som kjent driver man ikke med opplæring og undervisning av spedbarn!

Justin gir forøvrig en veldig interessant skildring av en dåpshandling i Rom ca år 150:

"Alle som blir overbevist om sannheten og som har besluttet seg til å leve i overensstemmelse med den, blir først oppfordret til bønn, faste og bot. Siden tar vi dem med til et sted der det finnes vann, der blir de dukket ned i vann og døpt i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Fra å ha vært trelldommens og vankyndighetens barn blir de på denne måten utvelgelsens barn med innsikt i guddommelige ting og delaktighet i syndernes forlatelse. Dåpen kalles hos oss også opplysning, fordi vår ånd gjennom det blir opplyst til kunnskap om Gud og det som angår hans rike." (Daniel Wärn: Låt alla döpa er, side 108)

Det er ingenting i Justins skrifter som tyder på at han hadde kjennskap til noen spedbarnsdåp, men det er tydelig at han tilllegger dåpsvannet stor beydning og virkning. Det kan vi ikke finne belegg for i Det nye testamentes skrifter.

Kartagos biskop Tertullian, som døde ca 225 e.kr, advarer faktisk mot for tidlig dåp i sitt stridsskrift "De baptismo" (om dåpen). Foranledningen for dette var at en jente på åtte år var blitt døpt. Tertullian hevder at den som skal døpes, først må ha fått undervisning, så bekjenne seg til Jesu navn og dernest selv be om å bli døpt. Sannsynligvis har hans anbefaling av sen dåp sammenheng med de sterke etiske kravene som han forbandt med dåpen. Dette var krav som små barn ikke hadde noen som helst forutsetning for å kunne oppfylle. Forøvrig legger Tertullian vekt på troen som grunnlag for frelsen.

Om man skal dømme ut fra skriftene til den greske kirkefader Origines døpte man barn på 200 tallet, men vel og merke bare barn som hadde fått undervisning og som hadde begynt å leve et bedre liv. Dåpens velsignelse var ifølge Origines avhengig av den frie og frivillige overgivelse hos dåpskandidaten. Origines understreker også at det var viktig siden å huske hva som skjedde og hva som ble sagt under dåpshandlingen. Hvordan kunne spedbarn gjøre det?

Det er først hos biskop Cyprian, død ca 260 e.Kr, at vi møter et sterkt forsvar av spedbarnsdåp. Spedbarna måtte, i følge Cyprian, døpes så hurtig som mulig for at barna etter fødselen skulle få del i Guds nåde. Det ser ut for at man i Nord-Afrika på 200 tallet døpte barn i stadig lavere alder. Vi har inget kildemateriale som viser at dette var utbredt i de andre menighetene andre steder.